Jeg er en 36 år gammel dame med 2 barn ei på 3 år og en på 7 år som vil fortelle litt om min historie og erfaring i livet. Jeg har vært pårørende og selv vært ute en vinternatt, så livserfaring har jeg og det er kanskje en av grunnene til at jeg har fått denne jobben.
Jeg vokste opp på landet og bodde sammen med mor, far og en lillebror. Min mor og far kranglet mye, og middagstallerkener gikk i veggen. Jeg som en liten jente på 6-7 år valgte å gå ut på trappen og klipte håret mitt sånn at mamma og pappa ikke skulle krangle med hverandre. Da slapp di og krangle, men kunne heller se meg. Så jeg startet tidlig med å «bli voksen».
Min mor og far valgte å skille seg når jeg begynte på skolen 7 år gammel, og er takknemlig for det den dag i dag. Men dette førte til mer krangling om fordeling av oss barna, som til slutt måtte være annenhver helg hos far.
Min far var alkoholiker, så jeg som eldst tok oppgaven med å måtte rydde bort sprit flasker, rydde og vaske litt. Dette skulle vel egentlig ikke vært min oppgave, men jeg gjorde det. Ingen barn skal oppleve å måtte rydde for en forelder, men dessverre så er det nok mange som opplever dette.
Jeg ble voksen fort for å si det sånn. Årene gikk og jeg hadde det ikke så bra hos min far. En dag husker jeg at jeg og min bror satt å ventet på far som skulle ha oss den helgen. Han sender en melding og sier at han var i skogen og skulle se på trærne og hadde med seg startkabler. Min mor skjønte hva han hadde tenkt til og fikk kontakt med politiet. Politiet fant min far rett før han klarte å ta sitt eget liv. Og jeg og min bror skjønte ikke så veldig mye akkurat da om hva som hadde skjedd. Men når man ble eldre så skjønte man at sin egen far hadde egentlig tenkt til å ta livet sitt! Dette har gjort noe med meg, faktisk ødelagt meg innvendig.
Jeg var mye sint, frustrert som mindreårig noe som igjen førte til at jeg ble mobbet hele skolegangen, samt at jeg var en person som var lett å utnytte. Det eneste jeg ville var jo bare å bli akseptert for den jeg var, det ble jeg ikke før jeg ble voksen og traff den kjæresten jeg har nå.
Så når jeg var 14 år fikk jeg min første jobb, jeg jobbet da som bussvasker. Og innen jeg var 15 år hadde jeg 3 jobber ved siden av skole. Så i helger jobbet jeg fra 8-03 på lørdager. Joda, jeg jobbet kveld og natt på fredag og etter skolen.
Men dette førte jo også til at man ble utnyttet veldig, jeg tjente penger og alle «lånte» penger av meg men betalte aldri tilbake. Jeg sa ikke noe heller, for hvem vil ikke ha en liten følelse av at man blir likt og akseptert?
Hver kveld fra barneskolen og til jeg begynte på fagbrevet som Barne og Ungdomsarbeider gråt jeg meg i søvn. Jeg visste jeg ble utnyttet men gjorde ikke noe med det. Jeg var ikke sterk nok til å stå opp for meg selv, en av bivirkningene av å bli for tidlig voksen.
Så kom tenårene og jeg fikk min første ordentlige kjæreste, og trodde der og da at det skulle bli oss for alltid. Men dette gjorde det ikke, dette førte til at man begynte å prøve forskjellige ting. Ja jeg begynte å røyke hasj først, og syntes det var litt deilig. Så begynte man å prøve andre ting og jeg ble helt hekta på kokain. Dette stoffet gjorde at jeg slapp å tenke så mye på alt det vonde, og det var deilig. Det ble en flukt fra hodet mitt og hverdagen. Jeg var da i ett forhold hvor man ble misbrukt både fysisk og psykisk. Så da ble det jo ennå mer kokain for å døyve smerten for hva som egentlig forgikk i hverdagen etter jobben.
Selv om jeg hadde jobb og gjorde en god jobb, var det deilig å komme hjem og ta seg en stripe eller mange. Jeg falt lengre utpå den ikke så gode vei. Jeg raste ned i vekt og på mitt verste veide jeg ikke mer enn 45 kg. En dag fikk jeg en telefon som reddet meg fra å bli en av de man ser på gata i Oslo. Min mor ringte og sa at jeg hadde to valg en var å være der jeg var nå og ikke ha mer familie, eller at jeg kom hjem til min mor og kom meg ut av den stien jeg var på. Jeg reagerte med sinne først, men takk gud for at jeg valgte å komme hjem. Det ble mange tøffe dager med abstinenser, sinne, glede og alt som hører med. Men jeg trengte det og jeg så det selv.
Min far gikk bort når jeg var ca. 25 år det var meget tøft selv om vi ikke hadde så godt forhold. Jeg har alltid beundret min mor for at hun lærte meg at man aldri må gi opp, og det føler jeg selv at jeg ikke har gjort ennå. Da hadde jeg ikke vært her den dag i dag.
Jeg traff far til mine barn og vi var sammen i 8 år. 8 år med psykisk terror, følelsen av at man ikke duger til noe. At man ikke gjør ting bra nok, at man ikke er noe. Heldigvis klarte jeg til slutt å stå opp for meg selv og si at nå var det slutt mellom oss. Dette var faktisk han selv enig. Så vi gikk fra hverandre og den dag i dag så har vi kommet så langt at vi samarbeider veldig bra når det gjelder barna.
Så traff jeg den kjæresten min, som er noe helt annet en hva jeg er vant til i livet. Så den dag i dag jobber jeg med meg selv for å takle og ta i mot at det faktisk finnes noen som liker meg for den jeg er.
Men når sant skal sies så er det mye jobb i å snu tankene sine fra at man ikke er god nok, til å takle at det faktisk finnes noen som liker deg for den du er.
Jeg fikk mitt første barn når jeg var 29, og mitt andre når jeg var 33. Disse har gjort livet mitt ennå mer verdt å leve.
Jeg kom meg ut av rusen takket være min mor, og er evig takknemlig for det. Så med ett liv som har bestått av mobbing, sinne, misbruk av rus og fysisk og psykisk misbruk og som pårørende så må jeg si at det har vært lærerikt og gjort til at jeg har blitt den jeg er i dag. Ja jeg fikk også en diagnose ADHD i en alder av 36 år så har livet bestått av mye nedturer, men også oppturer.
Og ikke nok med det, nå i en alder av 36 år har jeg endelig klart å få en jobb jeg STORTRIVES i. En jobb som gir meg mye mening og en følelse av å kunne bruke min erfaring og litt tøffe liv til å hjelpe andre.
Dette var da en kort versjon av min erfaring om livet!
#sammenklarervisåmyemer