Nå har jeg vært så heldig at jeg har fått lov til å jobbe i Lyset i hverdagen i snart 1 år. Det er ett av de mest læringsrike og spennende året jeg har vært borti. Dette av den enkle grunn av at jeg har fått lov til å bygge relasjoner til mennesker som har/eller sliter med å finne sin vei i livet.
Noen som har ett liv fylt med traumer, rus og psykisk utmattelse/utfordringer. Noen som ikke har det lett og har tatt mange feil valg her i livet, men har ett så stort ønske om å komme seg litt videre.
En av tingene jeg har lært er at det er veldig mange som sliter med rus og psykisk uhelse. Det er så vanskelig å se at noen sliter psykisk eller med rus. Man har de som er pent kledd og kanskje har en krevende jobb som bruker kokain, heroin, amfetamin osv. for bare å klare å komme seg igjennom en arbeidsdag, de man aldri kunne tenke seg at hadde sine utfordringer med dette. Det kan være direktøren i ett stort firma, det kan være naboen din, det kan være din bestevenn som sliter. Men man kan ikke se det med en gang, men dessverre så er det store muligheter for at dette utvikler seg og etter hvert kan begynne å se det.
Det er faktisk ett medmenneske som har følelser og tanker på lik linje som oss «vanlige A4 mennesker».
Men det er det som er at selv om man er ett «vanlig A4 menneske» så vet man aldri hvilken kamp de kjemper. Jeg har lært at man ALDRI skal dømme noen! Hva vet jeg om hva det menneske har gått igjennom? Hva vet vel jeg om hvilke kamper det menneske har med seg selv og medmennesker? Hva vet jeg om bagasjen dette menneske har? Og når jeg sier bagasje så mener jeg livserfaring, valg osv. i livet.
Siden jeg fikk jobben i Lyset i hverdagen har det jo vært Covid-19, så hverdagen har vært mye mer annerledes enn det den pleier å være. Men det positive med det er jo at jeg har fått lov til å få en annerledes relasjon til hver enkelt deltaker og ikke i gruppe. Jeg har vært så heldig til å få lov til å bli kjent med disse flotte menneskene på en helt annen og en dypere måte enn jeg egentlig ville ha gjort uten Covid-19.
Men i løpet av dette året har man jo opplevd oppturer, nedturer, frustrasjon, refleksjon, sinne, medfølelse osv.
Oppturer fordi du ser hvor mye det betyr for ett annet menneske at man bare setter seg ned og fører en samtale som dette menneske får lov til å styre helt selv. Hvor mye det betyr for ett menneske å bli sett og hørt. Og ikke minst takknemligheten de viser av at jeg som egentlig en autoritær person ser dem, hører dem, prøver å hjelpe dem videre i livet. For en ting er sikkert det er at disse menneskene har stort sett litt problemer med autoritet. Da de ser på dette som mennesker som vil motarbeide dem.
Nedturer fordi en dag så får man beskjed om at en av disse medmenneskene har gått bort. Og fordi jeg føler noen ganger at jeg skulle gjort/sagt noe mer. Så kanskje jeg hadde klart å få dem ett hakk opp fra mørket.
Frustrasjon over at disse menneskene ikke tar telefonen eller svarer på meldinger. Hvorfor takke ja til ett møte den ene dagen for så å ikke møte? Hvorfor de ikke ser selv at hvis de hadde tatt i mot den plassen til f.eks avrusning og blitt der, så hadde de kanskje kommet seg litt videre? At det jeg gjør i jobben er å prøve å hjelpe dem?
Refleksjon over livet og at det på langt nær er rosenrødt som veldig mange skal ha det til. At livet byr på mange utfordringer og gleder. Refleksjon over hva min jobb gir meg og disse deltakerne.
Sinne over at ikke alle mennesker ser på sine medmennesker på en likestilt måte. Sinne for at disse menneske man jobber med ikke alltid ser at det jeg gjør i jobben min er kun fordi jeg vil så gjerne hjelpe dem, støtte dem, være der hvis de trenger en klem eller samtale.
Medfølelse fordi i noen av situasjonene som disse flotte menneskene forteller meg om kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Medfølelse for at disse flotte menneske har traumer og opplevelser med andre medmennesker som jeg aldri kan helt forstå eller sette meg inn i, fordi jeg ikke tror at andre mennesker kan være så slemme.
Jeg kunne fortsatt skrive om hva min jobb betyr for meg og hvor mye denne jobben gir meg. Men jeg klarer ikke å sette ord på hvor mye det gir meg og betyr for meg. Jeg er bare så utrolig stolt, glad, ydmyk for at JEG får lov til å jobbe med/for så mange fantastiske mennesker. De gir meg så utrolig mye bare ved å være til stede.
Så tusen takk til dere fantastiske kollegaer og ikke minst dere fantastiske deltakere i Lyset i hverdagen? Jeg gleder meg til fortsettelsen med alle dere?
Husk at dere alle er unike på hver deres måte?
Og husk, ALDRI gi opp!?