Måned: juni 2019

Nå er det en stund siden forrige innlegg, og det er en god grunn til det. Jeg har vært syk siden aktiviteten jeg nå skal fortelle om. Som vanlig var det onsdag og vi møttes tidlig om morgenen på Postrampa på Løkketangen. Dagen før, kom jeg meg ikke opp av senga før langt utpå ettermiddagen. Klokka må vel ha vært nærmere tre før jeg satt beina på gulvet. Det var andre døgnet, hvor jeg ikke hadde sovet et eneste sekund. Mange i gruppa har det verre, men dere som lesere må være enig: å ikke sove på flere døgn, er ikke digg. Det gjør at dagen blir ødelagt. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vandrer bare rundt i en kvalmende tåke, en rus som ikke er god.

Denne natta lå jeg bare og stirret i taket som snurret. Med en gang, tenkte jeg at søvnløsheten, var et resultat av et dårlig sexliv i det siste. Medisinene jeg går på, har en jævlig bivirkning som jeg aldri har fått før nå, den kan bidra til impotens. Jeg er 25 år og skal ikke ha det problemet. Det har hendt jeg har tatt Viagra for å gjøre opplevelsen bedre og fantastisk. Men nå hadde jeg ikke flere igjen, fattern som jeg har pleid å få av, har flyttet langt unna til «Hamar», så jeg hadde ikke annet valg enn – for å gjøre «Andrea» (vi kaller henne det) fornøyd – dra til et apotek i Asker. 

Uten resept har du ikke mange alternativer, men siden klokka bare var elleve på formiddagen, trodde jeg at jeg hadde god tid til å spørre ut farmasøytene. Jeg trodde ikke det skulle være noen andre kunder der så tidlig. Men den gang ei.

Fire stykker stod i resept kø og brukte ventetiden på å lese bak påpakningene med diverse allergimedisiner. (Det er jo sesong). En farmasøyt stod og pakket opp og dyttet varer inn i hyller. Jeg gikk forsiktig bort og kremtet.

-«Unnskyld?»sa jeg.

– «Ja, kan jeg hjelpe deg med noe?»

Hun rettet seg umiddelbart opp og jeg gikk nærmere øret hennes, for å nærmest hviske. Jeg snakket i munnviken, mumlende.

– «Har dere noe reseptfri Viagra, kanskje noen urter eller helsekostprodukt, noen alternativer?»

-«Unnskyld, jeg hørte deg ikke, kan du si det en gang til?»

– «Viagra…»jeg mumlet og så bort på de andre kundene. En av dem, en dame i tretti-årene, sannsynligvis på p-pille- eller angrepille-jakt, ga meg et kjapt blikk.

– «Du er nødt til å snakke høyere…»

– «VIAGRA, FOR HELVETE!»skrek jeg – «faen, er man nødt til å bruke megafon for at dere skal høre?!».

Farmasøyten kremtet og så bort på en kollega. Hun henviste meg til helsekostutvalget og sa jeg burde prøve et av preparatene til 349 kroner. Det hadde visst god effekt. Den eneste bieffekten var hårtap. «Nå må du velge, «Petter»», tenkte jeg for meg selv – «hår eller kuk…»

 

Jeg gikk for sistnevnte. Andrea kom hjem til meg, jeg lagde middag, vi tok et glass vin……. Resten er historie……?

 

Dagen etter var det klart for tur med Lyset. Mens hun lå der og drømte om meg, gikk jeg ned til Løkketangen hvor jeg skulle møte resten av Lyset. Jeg ble glad for å se dem igjen.

Da vi kom fram til Høvik og Stranda Kajakk klubb, ble vi møtt av tidligere VM Morten Minde som satte i gang med en kjapp opplæring: hvordan vi skulle gå ut i båten, padle, osv. Selvfølgelig måtte jeg ordentlig på do, så jeg gikk inn i klubbhuset. Etter at ryggen var tømt, var vi to stykker som var først ut med å sette i gang med padlinga. Det jeg trodde skulle være vanskelig, viste seg å være ganske lett! Som kjent har jeg rimelig OCD, så jeg var litt bekymret for hvor mange som hadde sittet halvnaken i kajakkene fra før – men jeg bet det i meg og smurte meg inn med nok antibac. Jeg må være litt forsiktig. Jeg har hatt klamydia tretten ganger (én gang fikk jeg det faktisk fra en som het Lydia), og blir snart resistent mot antibiotika. Men nok om det. Padleturen rundt i sundet gikk som en drøm. Det var usedvanlig deilig å cruise rundt, uten mobil, og nesten i ett med vannet.

 

Tilbake igjen fra den første turen, stod resten av gjengen og ventet. Morten spurte om jeg ville prøve en kajakk som var 15 centimeter smalere, med en sjanse stor for å måtte bade. Jeg takket naturligvis ja. Etter å ha fått flere av oss i de ‘’normale’’kajakkene, hentet han den smale kajakken. Først ut var meg, jeg satt meg oppi, holdt fast i brygga i fem minutter, før jeg slapp og tok ett padletak – før kajakken snurret rundt og jeg havnet i vannet.

Da jeg hadde kommet meg opp på land, ville flere prøve – og jeg satt i gang en kampanje for å få damen bak det hele – Ragnhild til å prøve. Det var lettere sagt enn gjort. Hun prøvde å sluntre seg unna, fikk hyppige ‘’telefonsamtaler’’osv. Men hun måtte prøve. Det var tross alt hun som hadde meldt oss på dette. (Det får da være grenser). 

Jeg filmet med Aleksander sin telefon i det hun satte seg i kajakken. Nærmest livredd, holdt hun med hardt grep i brygga selv om Morten også holdt godt fast i bakenden. Hun satt trygt og godt, men de gangene den dårlige balansen tok overtaket (de av dere som har prøvd, vet at dette er vanskelig) måtte jeg le. Jeg begynte å bli utålmodig. Kameraet på iPhonen til Aleksander telte 14 minutter med opptak – og det er ikke bra TV – så jeg måtte insistere på at Ragnhild skulle slippe taket i brygga. Og da hun endelig gjorde det, gikk hun som forventet i vannet med et feminint skrik. Det er lenge siden jeg har ledd så godt. Heldigvis ble det filmet fra alle slags vinkler: når jeg har fått fikset macen min, forhåpentligvis snart, skal vi legge ut en redigert versjon på sosiale medier, til glede for publikum. Hadde vi hatt en norsk utgave av America’s Funniest Home Videos, hadde vi tatt førstepremien. 

 

Tusen takk til Morten Minde (han har bursdag i dag også- så et hjertelig gratulerer med dagen!) som tok oss imot og lærte oss opp. Dette ble en hyggelig formiddag som jeg tror få av oss glemmer med det første. Stranda Kajakk klubb ruler!

Det er så fantastisk hvor mye jeg får oppleve etter at jeg ble med på Lyset i hverdagen. Så mange rundt omkring i Bærum og omegn støtter dette initiativet og prosjektet, så vi får opplevd mer enn de fleste.

Hold utkikk for neste blogginnlegg! 

Og sist, men ikke minst – filmer fra denne morsomme dagen! 

Følg med på Facebook og Instagram!

Situasjonen var gledelig. Det var mandag og nærmet seg en hyggelig kveld, da gruppa møttes på stamstedet postrampa, småpratet litt om løst og fast, før vi satt oss på toget mot Oslo – nærmere bestemt Skøyen. Petter «Uteligger» Nyquist skulle avholde den første av, sannsynligvis, flere årlige sommerfester. 

Det første som møtte oss da vi kom til åstedet, var musikk og lyden av mingling. Etter å ha hilst på kjente, tatt i mot de alkoholfrie drinkene, satt vi oss omsider ned på et av de mange bordene, nesten tett på scenen – som snart skulle huse noen av Norges mest lovende artister.

Forretten ble servert til bordene og bestod av gravlaks. Kanskje ikke en rett de aller fleste i gruppa – eller resten av festdeltakerne – så på som hverdagskost. Det var et fint lys i hverdagen. Mens vi spiste, talte Petter Nyquist fra scenen og kunne fortelle oss hva som skulle skje utover den lange kvelden. Spesielt takket han Flying Culinary Circus, som stod for den tre-retters-middagen, laget på stedet og ferdigsponset. Selv er jeg ikke viden glad i gravlaks, egentlig alt som ikke er gjennomstekt, men dette ble bare til glede for en av de andre deltakerne i gruppa vår. 

Mens vi fikk i oss forretten, kom en representant fra Kirkens Bymisjon Østfold opp på scenen og spilte en sang han hadde skrevet i Oslo Fengsel. Det var et rørende og alt-i-alt fint øyeblikk. Det var litt av en stemme på denne karen, noe som bare bekrefter myten om at de fineste stemmene fortsatt har til gode å bli oppdaget.

Man kan si at han varmet opp for Shaun Bartlett, som kom opp etter ham og spilte fire-fem låter. Morsom fyr! Det var heller ikke vanskelig å se at han trivdes som trubadur for trehundre lykkelige mennesker. Om ikke lenge kom hovedretten dansende inn: buffét av diverse grillmat. Kyllingvinger, forskjellige pølser med tilbehør, okse- og kalverull. De ble delt inn i fire køer så ventetiden skulle virke ikke-eksisterende. Noe den til dels også gjorde.

Vi satt oss ned og spise, og før vi visste ordet av det, kom bandet Endless på scenen med L. Mario. Flere i gruppa er store fans av Endless og var nærmest i ekstase over å se dem live. Det gjorde ikke saken noe verre, at de nesten utelukkende stilte med sine mest kjente låter. Etterpå delte bandet ut gratis cd-plater, som man også kunne få signert, eller bare få autografen for de som ville det. Kudos til arrangøren, for dette var kule greier!

Da hovedretten var fortært, kom det noen til bordene og tok i mot restene og søppelet. Dermed slapp vi i det hele tatt å reise oss opp. Sånt kan man bli bortskjemt av. Så fulgte desserten. Sjokoladefondant. En liten joke, var naturligvis at damene skulle få først – for hva slags damer liker ikke sjokolade (?). Sannheten er vel, at det skal godt gjøre å finne et eneste menneske, som ikke liker det. 

Og så – Trang Fødsel! Det er ingenting å si på musikken i går kveld, her var det noe for enhver.

Da all den gode musikken begynte å sakte tone ut til et stille ingenting, ble alle servert en goodiebag. I denne var det enda mer gode og spiselige søtsaker for enhver smak. 

Når hovedretten var spist opp, kom det noen å kastet restene fra maten. Og kort etter kom brett med sjokolade foundant. Først skulle alle damene som var der få, i og med at damer elsker sjokolade. Mennene fikk selvfølgelig etterpå de å. Mens vi satt der og koste oss med den nydelig foundantent så kommer Trang Fødsel på scenen.  Så musikk valget i kveld var utrolig bra. Noe for enhver !

Kvelden begynte å nærme seg slutten. Den begivenhetsrike slutten. Men ikke før en, som seg hør og bør, loddtrekning. Alle fikk et lodd hver og det ble trukket vinnere. Vi i Lyset i hverdagen, trakk et av vinnerloddene og vant en sekk til Lyset i hverdagen. 

Til slutt må vi rette en STOR takk til Petter Uteligger-stiftelsen, for å ha arrangert en sommerfest som gledet utallige mennesker på et flott sted, og ikke minst The Flying Culinary Circus – for en ekstremt flott meny. 

Og Oslo, da – som viste seg fra sin beste side med varmt og pent vær. Veien hjem ble akkompagnert med svak folkemingel og musikk i en vakker solnedgang. 

Nå er det bare å glede seg til neste sommer!

Intervjuet er gjennomført av en deltaker i Lyset i hverdagen.

– Skal vi ta det intervjuet du har mast om nå eller senere? 

Anthony putter en sjokoladebit i munnen og tygger godsakene nærmest ihjel, som gir meg god tid på å svare.

Vi kan kanskje ta det nå, så blir vi ferdige med det?

– Den er grei. Jeg håper det er lette spørsmål.

Jeg nikker med hodet og åpner skriveblokka hvor jeg har forberedt spørsmål for denne oppgaven jeg har fått – å intervjue ledere og deltakere til Lyset i hverdagen. Anthony er til vanlig veileder hos NAV Bærum, men har lagt prosjektet, som er et samarbeid med kommunen, nærme hjertet sitt. Det er veldig tydelig, for mannen er engasjert. Ikke før jeg har stilt det første spørsmålet, har han allerede avbrutt intervjuet flere ganger, bare for å sjekke etter gjengen som har stått utenfor lavvoen vi bor i, og røyket litt for lenge.

Hvordan kom du inn i Lyset i hverdagen – og vil du si at det er et ‘’passion project’’for deg? Og jobber du med noe i tillegg, eller til vanlig?

Avdelingslederen Ba og Ragnhild, initiativtakeren til gruppa, mente at jeg passet godt inn i et sånt type prosjekt. Da hadde prosjektet og organisasjonen, om du vil, holdt påi et drøyt år (siden juni 2018, journ. anm). Jeg er ganske fersk og ny i gruppa, jeg kom inn i april, men jeg føler at jeg har drevet med dette ganske lenge. Det er et positivt tegn når man har følelsen av at man har vært med på en reise lenger enn hva som er sant.

Det kan jeg se for meg. 

Nok en gang avbryter han intervjuet, uten å si noe, for å sjekke ut noen tilstander. Jeg sitter rett ved det store bålet, i midten av lavvoen, ved kjøkkenbordet. Jeg har vært flue på veggen i to dager, når Bærum kommunes gullprosjekt ‘’Lyset i hverdagen’’og dens 10-12 deltakere har vært på aktivitetstur til Rødbysætra i Hurum. Det virker absolutt ikke som et tiltak, mer som en tur med venner. Man er ikke pliktige til noe som helst, man kan velge hvilke aktiviteter man vil være med på, men jeg har erfart at de tre lederne som er med på turen, er veldig gode til å overtale. Etter et minutt eller to, kommer Anthony tilbake. Denne gangen setter han seg til rette, som får meg til å tro at han nå dedikerer tiden sin til dette intervjuet. La meg spare deg som leser for gjentakende replikker og rett og slett si: han reiser seg opp og avbryter intervjuet mange ganger, og gjerne mellom spørsmål.

 

– Det er ganske spennende nå, sier han.

 

Hvordan da?

– Vi feirer jo jubileum denne måneden, et år med prosjektet. 

Ja, det er ganske spennende. All kudos til kommunen som har innvilget til støtte til prosjektet.

– Absolutt. Jeg tviler på at andre kommuner i Norges land er like gavmilde.

Men for å komme tilbake til intervjuet – du dedikerer mye av fritiden og ikke minst arbeidstiden til dette prosjektet, men etter å ha blitt kjent med deg en stund, er det jo sant at du driver med masse annet. Og du har jobbet som mye rart – VELDIG mye rart. Så hva er det du fyller de få tomrommene med tid med?

 

– Jeg er jo karateinstruktør på deltid… 

 

Han tenker litt etter, putter en ny sjokoladebit i munnen og tygger mens han snakker.

– Egentlig heltid, men det er vanskelig å kombinere med ‘’Lyset’’, som er en 24-7-jobb, egentlig. Og jeg har jobbet som politimann og miljøterapeut for barn og ungdom med spesielle behov. De to yrkene kommer godt med i denne jobben. Jeg har på en måte sett to sider av saken, når det kommer til rusmisbruk.

 

Jeg spør ham ut og graver litt i fortiden som halvveis medieprofil, en tid i livet sitt han er veldig fornøyd med å ikke dele så mye fra. Allikevel har jeg hørt han sitte rundt bålet disse dagene og fortalt historier. 

 

Fortell meg veldig kort hva som kommer opp hvis man gransker Anthony Bratli lenge nok på Google…?

 

– Siden du spør, så skal jeg si det. Men jeg skal være veldig kort. Jeg var deltaker på Robinson-ekspedisjonen på TV 3, i 2008…og så har jeg vært på landslaget i karate. Svart belte.

Han sier det uten et snev av skryt. Det er tydelig at han lever for nåtiden.

 

– Neste spørsmål?

Ja, dette kan føles repetativt, men det er veldig viktig for meg å få fram, det er tross alt dette artikkelen skal handle om – hvor stor del av din hverdag handler om ‘’Lyset’’?

 

– Jeg jobber med det på kontoret kanskje ti timer i uka og mye mer på fritiden. For bare noen dager siden, hjalp jeg for eksempel en av deltakerne med å flytte inn i en ny leilighet. Det er ikke noe jeg får betalt for. Jeg surfer på nettet etter leiligheter, tar telefoner til for eksempel DPS (poliklinisk psykiatrisk mottak, journ. anm) og finner fram andre hjelpemidler til deltakerne, på fritiden og i helgene. Så du kan godt sitere meg påat Lyset i hverdagen er i bakhodet mitt tjuefire timer i døgnet, men ikke på en dårlig måte, tvert imot. Det er fint å hjelpe. Det er en fin følelse.

 

Også har du i tillegg fem barn?(!)

 

– Det stemmer. Og så ser jeg på deg som et av barna mine, egentlig alle deltakerne, som jeg pleier å si. Så jeg har veldig mange barn som jeg er glad i og ser på som familie.

 

Det er veldig hyggelig sagt. Penger er overhodet ikke drivkraften, altså?

– Absolutt ikke. Hvis det hadde vært tilfelle, hadde jeg jobbet med noe helt annet. Jeg bruker faktisk mine egne penger på bensinutgifter og sånt – og jeg kjører veldig mye for prosjektet. 

 

Du er skikkelig engasjert, altså.

– Jeg lever etter et gammelt kinesisk ordtak: ‘’Heller én dag som tiger, enn hundre år som sau…’’Det gir meg en veldig glede å hjelpe andre.

 

Flere omtaler deg som snill og generøs…

– Jo, takk for det. Det var hyggelig sagt. Som jeg sa innledningsvis, så tar jeg med meg mye erfaringer fra politiet. Også skader det ikke å drive med instruksjon. Det er veldig mange erfaringer jeg kan ta med meg.

 

Har du fått en annen eller en ny innstilling til livet med dette prosjektet, og har du fått mer eller mindre respekt for oss med avhengighet?

 

– Ja, det har jeg absolutt. Man blir enda mer bevisst og glad for at de nærmeste i livet er friske, ikke minst privilegerte som ikke har havnet i noen problemer – i hvert fall ikke ennå. Når man får høre alle disse historiene, så skjønner jeg hvor heldig jeg egentlig er. Jeg har fått mye mer respekt for avhengige, enda mer enn det jeg så i politiet, hvor jeg håndterte det på en helt annen måte. Da hadde jeg jo Den Norske Lov i hånda, så med politiet kunne jeg ikke la meg drive av følelser, som jeg kan nå. Da var det rett inn i kasjotten for de som befant seg i en ulovlig rus. Jeg skulle egentlig ønske at det ikke var sånn. Kanskje det var en av grunnene til at jeg ga meg som politi. Jeg vet ikke…Men jeg har nok mer innblikk, som sagt, og forstår kanskje mer, for jeg har virkelig fått sett alle sidene – på godt og – veldig – vondt.

 

Hvordan er framtida til gruppa, både ønsketenkning og i teori og praksis? Ser du for deg at du blir med på reisen videre, og er det en reell mulighet for at kommunen kan innvilge mer subsidier eller midler, så det kan komme inn flere prosjektledere, og med det også flere deltakere? Føler du at det er vanskelig / irriterende at vi er dårlige på å holde avtalene i gruppa? 

– Oi. Der talte jeg sju spørsmål. Er du sikker på at du har intervjuet noen før?

Kødder du eller, jeg har vært freelance journalist i snart ti år? Det er bare litt annerledes når jeg er en del av prosjektet. Føl deg fri til å dele opp…

 

– Jeg bare kødder med deg, Patrik.

Han tar mer snacks fra kjøkkenbordet i lavvoen. Denne gangen en munnfull med potetskruer. Jeg føler at jeg må legge til at klokken ikke har passert ni om morgenen, engang.

 

– Framtida til gruppa, er så enkel som at vi har planlagt aktiviteter ut året. Vi har tenkt å legge mer vekt på fysiske utfordringer. Siden alle vet at jeg driver med karate, har flere etterlyst noen timer i uka med kampsport eller selvforsvarskurs. Jeg er jo utdannet i selvforsvar…

 

Hvorfor er jeg ikke overraska over det? Kampsport er ikke min greie, så du må ikke se bort ifra at det kommer en legeerklæring på bordet ditt, de dagene vi skal drive med det.

 

Du vet Anthony, vi er alle veldig glade for at du er med, og at du er som du er. Man kan liksom alltid ringe deg. Det er ganske uvanlig når de kommer til folk som jobber i det offentlige og kommunale.

I en perfekt verden, hva er det ultimate antallet med medlemmer? Da tenker jeg også på alder.

 

– Jeg ønsker meg at gruppa vokser til en alder for de mellom 18 til 40 år…

 

Oi, det er et ganske stort sprik?

– Ja, men vi og dere er alle i samme båt og har et veldig klart mål…

 

Det er sant.

– I en perfekt verden, kunne det vært med cirka tretti stykker, nå er vi ti-tolv-tretten. Pluss to-tre flere veiledere. Akkurat nå er det bare Ragnhild, Aleksander og meg. Men det krever at vi er engasjerte – også utover vanlig arbeidsdag. Selve grunnlaget, er at deltakerne ikke fungerer i en vanlig jobb sånn som det er nå. Vi forsøker å hjelpe dem til å komme dit hvor de klarer å holde på en jobb. Derfor er det viktig med rutiner, og å forstå at livet ikke bare er mellom åtte til fire. Derfor forsøker vi å ha så mange aktiviteter som mulig, starte så tidlig som mulig – for å få det meste ut av dagen. Jeg har lært mye av det selv, også. Hvis du stopper opp bare to ganger i løpet av en dag, og virkelig kjenner på dagen, ser på folk rundt deg, puster inn luften og er takknemlig for at du lever her og nå, så utgjør det en enorm forskjell…

Det er veldig poetisk og fint sagt.

– Takk.

Han ler en smule og tar en ny munnfull med potetskruer. Jeg begynner å bli veldig fan av fyren, det må jeg bare si. Han er veldig kul – et uttrykk jeg ikke har brukt om andre mennesker siden jeg gikk på barneskolen. Denne gruppa tar meg tilbake til den tiden, med den bekymringsfrie hverdagen. Det er deilig, tenk om det hadde vært sånn hver dag.

Noen av oss kan være dårlige til å holde avtalene. Mye på grunn av at vi går til flere medisinske tiltak som burde være førsteprioritet. Men jeg ser at dette er viktig, og jeg ble selv litt forbanna når folk kom en time for seint da vi skulle møtes for å dra hit.

– Ja, til tider er det skuffende og utfordringer med logistikk og planlegging, det er klart. Når vi booker aktiviteter på forskjellige steder, som gjerne sponser oss så vi får det gratis, så er det en selvfølge at de må vite eksakt hvor mange som kommer. Jeg er ganske lei av å bare gi cirka-tall. Selv om folk sier ja, så betyr ikke det nødvendigvis at de dukker opp. Men det kan jo finnes flere grunner til det og det er forståelig hvis folk har kraftige abstinenser eller er i akutt behov for hjelp, eller har faste nedtrappings-avtaler med fastlegen. Det er klart det er viktig, og vi prøver å ta hensyn. Vi har satt en regel på at vi trenger legeerklæringer, attester som beviser at dere faktisk har vært der dere sier at dere har vært. Det er ikke så vanskelig. Alle leger, psykologer, sykehus og legevakter og oppfølgingstiltak i kommunen, de rynker ikke på nesa om du ber om det. Og det er en vinn-vinn, for jo mer dokumentasjon du får fra helsesystemet, jo bedre er det for deg også. Når det er sagt, så må vi som veiledere få til et bedre samspill, for jeg forstår godt utfordringene. Det er viktig å se mennesket bak. Ikke bare mennesket slik det framstår på forsiden.

 

Der tenker jeg det er fint å stoppe. Vi avslutter med de fine ordene der. Takk for praten!

 

– Selv takk!

Jeg rekker ut hånda. Han tar den og smiler. Om ikke lenge skal vi på kanotur, så han går ut av teltet for å gjøre klar redningsvestene, mens jeg går bort til soveplassen min og gjemmer notatene, som jeg skal skrive ut på macen senere…

Hvorfor blir jeg ikke møtt av et klagekor når jeg hopper ut av soveposen og ut i det kalde teltet? Kroppen er støl, sår og stiv – og ikke på den morsomme måten. Det første jeg hører i det jeg slår opp øyelokkene, er latter fra kjøkkenbordet. Og jeg tenker at gleden for å komme hjem til tempurmadrassen begynner å melde seg.

Nå kunne jeg vært med på Paradise.

Det er onsdag. Bedre kjent som lille-lørdag. Klokken har nesten, bare nesten slått slaget 07.00. Selv om kroppen føles som om Gud har tatt på seg en Darth Wader-hjelm og gitt meg en real runde den natten og nå bare latt meg ligge igjen for å dø – så er følelsen bedre enn den var dagen før. Giften jeg har fått i meg denne natta, kommer vel bare av røyken fra bålet, og eventuelt fra de sykdommene de jævla kattene har dratt med seg inn i lavvoen. 

‘’Nå kan jeg faktisk være med på 71. grader nord’’, tenker jeg i det jeg setter meg ned ved kjøkkenbordet og drikker kaffe og bommer en rullings, som jeg ikke har røyket på flere år. 

Normalt sett, ville gårsdagens mat fått bein å løpe på innen et par minutter. Men jeg har vært føre var og knasket Imodioum, etter at jeg fikk vite at det var utedass. Her slipper ingenting ut. Og ingenting inn (men det er av helt andre grunner).

Det tar et par timer før resten av gruppa melder sin psykiske ankomst. Morgentimene går litt tregt, men det er greit. Regnet høljer fortsatt ned, og tanken på å bare gå utenfor for å pusse tennene, er ikke særlig appellerende. Om våren er kroppen min i overgangen fra kald- til varmblodig, og det mest komfortable stedet akkurat nå, er ved bålet, som har brent i hele natt. Takket være en av deltakerne, ble det jevnlig kastet på ved for å holde det i livet, og for å holde teltet tørt. Godt er det, for ved et par anledninger i løpet av natta, dryppet det vann i panna og på soveposen. Det skal bli interessant å se hvor godt immunforsvaret mitt egentlig er, når jeg våkner i min egen seng i morgen.

Været begynner å lette, et par solstråler begynner å melde seg inn i de tjærebredde åpningene ved døra.

Den store aktiviteten for dagen, er kanopadling. Det er ikke verdens beste stemning for det akkurat nå, på grunn av været, men det endrer seg raskt når vi får på oss regntøyet, setter oss i bilene og kjører til vannet, hvor kanoene står klare. Vi deler oss raskt inn i grupper på to og to, og jeg er rask med å teame opp med veileder Aleksander, med baktanken om at jeg skulle slippe å ro så mye. Et par av deltakerne, er veldig nervøse, liker ikke vann og vil absolutt ikke padle. Men etter litt profesjonell overbevisning fra veilederne, blir de med allikevel. De burde kanskje ikke ha satt seg i samme kano, alene.

Det skulle nemlig vise seg, at det, i hvert fall for Aleksander og meg, ble et par redningsaksjoner der ute på sjøen. På veien tilbake, fra utforskning i enden av sundet, hadde disse to jentene satt seg fast på grunne. Det tok oss et kvarter å‘’redde dem’’og få dem på rett kurs. Det er bare det at den rette kursen for oss andre, ikke var den rette kursen for dem. De fortsatte å surre rundt, til glede for alle oss andre, som for lengst hadde kommet oss i land. Kanskje burde man ikke plassert disse to i samme kano, uten veiledning. Men man lærer som kjent sålenge man lever, så leksa her må vel være: når man er to i en kano – alltid ro den samme veien – og på forskjellige sider av båten for å komme seg framover.

Med kanoturen som en suksess, dro vi tilbake til plassen, hvor det dessverre hadde begynt å regne igjen. Dette tåpelige, teite, stygge regnet, som ødela for veldig mange utendørs aktiviteter. Med vårt hell, går vi vel inn i helgen med solskinn og 25-30 grader. 

Inne i teltet, la jeg med ned på for å prøve å ta igjen søvnen fra natta. 

Etter to sekunder bevisstløshet, bråvåkner jeg av Jahn Teigen på full guffe. 

Da er det Anthony som skal sette i gang med en ny musikk-quiz. Greit nok, vi må prøve å få det beste ut av det. (Jeg var ikke like positiv da jeg lå der og skulle ønske at jeg hadde tatt med sov-i-ro).

Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg klagde kanskje litt for mye, over hvor mye kroppen min reagerte, for folk satt hverandre i aktivitet uten meg, de fant på ting å gjøre, om det så var å stå og røyke ved huskene utenfor teltet. Noen, ikke meg, turte å prøve øksekasting i regnet. Som den nevrotiske fyren jeg er, var jeg sikker på at jeg kom til å få et økseskaft i bakhodet om jeg prøvde – og da hadde jeg ikke klart å skrive denne bloggen. Men kudos til de som prøvde. Og vi, som gruppe, skal faktisk ha for at vi prøvde alt som var. Selv om ikke alle var like inspirert i det dårlige været, så prøvde faktisk alle å gjennomføre de kollektive aktivitetene.

Middagen bestod av til reist, god mat. Men ikke spør meg hva det var for noe. Jeg har dårlig matlyst, men ble – tradisjonen tro – overbevist om å prøve noen biter (som et lite barn). Så det skal absolutt ikke stå på matkvaliteten i denne gruppa. Sannsynligvis utvider Lyset i hverdagen alle våre respektives mat kulturelle kapital.

Da kvelden sank over tunet, ble det ganske koselig innendørs. Vi ble sittende og prate, noen spilte Yatzy, andre tok seg en lur. Musikken spilte svakt i bakgrunnen og lagde en rolig og god stemning. Turen ble mer og mer i Per Pettersons ånd, jo mer vi nærmet oss slutten. Rett før leggetid, ble vi ‘’tvangsforet’’(med kjærlighet, fikk jeg høre), noen vafler av Ragnhild. Nå ville jeg veldig gjerne legge meg, så etter en halvtimes-prat om alternative treningsmetoder for å lindre smerter med Aleksander, gikk jeg ut for å pusse tenne og gjøre mitt fornødende. Som vanlig, akkurat i den rekkefølgen.

På veien inn, løp katta ut! Den jævla katta løp ut i regnet! ‘’Dette kommer til å bli en bra natt’’, tenkte jeg. Det ble det også, for jeg sov godt, våknet bare én gang i løpet av natta. Og jeg så ikke “kattefaen” før vi begynte å pakke sammen morgenen etter.

Kanskje var det dens måte å si takk for en fin tur på. For det var det virkelig, en fin tur. Det finnes minner som vil vare lenge. Og bilder som vil vare kanskje enda lengre.

Tusen hjertelig takk til alle som har stilt opp for å få til denne turen! Deltakere, gruppa, Rødbysætra og alle øvrige sponsorer. Sånt som dette må vi fortsette med! Jeg håper bare været blir en smule bedre neste gang. 

Jeg gleder meg allerede til neste uke.

Noen dager ligger jeg i senga og lurer på om jeg skal gidde å stå opp eller ikke. Kroppen vil ikke, hjernen vil ikke. Jeg lurer rett og slett på om jeg skal stå opp – eller ta et glass med piller og få hele dritten overstått. Men vet du hvorfor jeg ikke gjør det? På grunn av folk (sannsynligvis) som deg som leser, og på grunn av folk som er i Lyset i hverdagen. Folk som jeg ser har noe å komme med, har et talent, og som det bare er vi som er gærne nok til å satse alt og stort på. Sånn at folk som deg, folk som oss, i det minste skal få en sjanse til å få et bra liv. Kanskje til og med bedre enn de fleste. 

I dag var spenningen høy: vi i gruppa skulle på vår første overnattingstur, som skulle vare mer enn én natt. Såpass spent var jeg, at jeg troppet opp utenfor NAV Bærum hele førti minutter før vi skulle møtes klokken ett, med en koffert og bagasje sikkert pakket for en hel uke. Ironisk nok, har de fleste av oss mer «bagasje» enn det. Uansett, overpakket var det helt klart at jeg var, da jeg møtte de andre etter hvert. Til mitt forsvar, har jeg ikke vært på skogstur siden pappa og jeg dro på en klisjefylt fisketur på slutten av nittitallet, så jeg hadde ikke særlig med preferanser, bortsett fra en pakkeliste vi hadde fått fra prosjektlederne på forhånd. Jeg fant fort ut at disse førti minuttene kom til å vare i – ja – førti minutter – så jeg la fra meg den overpakkede bagasjen min bak skranken og dro i butikken for å kjøpe litt ekstra snus og energidrikk, bare for å skaffe meg litt mer bagasje, og en hundre og ti prosents sikkerhet for at jeg ikke skulle gå tom i løpet av to døgn. Tilbake igjen satt jeg meg på benken på vårt faste oppmøtested, på postrampa på Løkketangen. Ti minutter senere kom en kar som jeg med trygghet kan kalle en kompis, fra gruppa, og minuttene begynte å gå fortere. Snart var klokka ett, og de rundt ti deltakerne som skulle være med, begynte å dukke opp – om enn kanskje litt sent. Vi la den respektive bagasjen vår i tre forskjellige biler, og delte opp våre respektive rasshøl på samme måte. Jeg kjørte med Ragnhild, idémakeren, skaperen og som jeg kaller showrunneren av gruppa. I den bilen vet du at det ikke blir kjedelig, hun har alltid noen historier på lur, eller så er du heldig (egentlig ikke, det skjer hele tiden) og får lov å overhøre de tretti telefonsamtalene hun tar i løpet av den tre kvarter lange bilturen. 

Det morsomste for meg, var dog at jeg fikk kjøre med de to jentene som satt i baksetet, de eneste i gruppa som jeg ikke hadde møtt før nå. Utenlandske jenter, superhyggelige, morsomme – og jeg fikk – det kanskje litt for kjente – fordomspasset mitt så til de grader påskrevet. Jeg var absolutt ikke glad i å møte nye folk før. Absolutt ikke. Men nå har det blitt en god hobby. Dette er noe jeg absolutt ikke hadde sagt for et år siden: det er fint med folk fra andre kulturer, diverse etniske deltakere. Det trengs. Jeg har nemlig alltid vært skeptisk til Islam som praktiserende religion. Men den skepsisen har blitt mindre med årene, og kanskje skal jeg være så banal og si at den har blitt enda mindre på denne turen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle møte likesinnede i denne religionen, deltakere med samme avhengighetsproblematikk som meg selv, og som – i likhet med meg – blir akseptert av familien. Muslimer er jo ikke akkurat viden kjent for å akseptere, egentlig, noen slags rusmidler, liksom. (Selv ikke parfyme). 

NB! Jeg er fullstendig klar over at jeg høres ut som en åtti år gammel skeptiker i Pensjonist- eller Kystpartiet nå, men jeg må forklare det med at jeg egentlig bare har hatt dårlige erfaringer gjennom oppveksten i Groruddalen, før jeg kom til Bærum, og kanskje blitt svært så påvirket av familien på farssiden, som utelukkende består av hardkokte, rike, høyrevridde og fordomsfulle, redde mennesker. 

Nok om det. Dette var en positiv opplevelse for min del, en fin biltur med fine, og ikke minst, morsomme samtaler med jevnaldrende deltakere. Det er fint å se at mennesker som oss, som sliter med det ene og det andre, uansett kultur, i trygghet kan gå sine egne veier, drite seg ut like mye som oss «andre» og fortsatt være velkomne i familien. Det finnes nok av skrekkeksempler. Disse samtalene, det nye bekjentskapet på veien til aktivitetsplassen Rødbysætra i Hurum, var gledelig. Som sagt fikk jeg passet mitt påskrevet. Det var stikk i strid med hvordan jeg har tenkt om religion generelt, og Islam spesielt, gjennom alle mine tjuefem år. I denne fasen av livet, og i Lyset i hverdagen, må vi tro. Vi må tro på at vi får det bedre. Hvis ikke har vi ikke noen gulrot for å komme oss ut av det helvete som er rusen.

 

Det finner jeg svært interessant.

Som ateist, sier jeg selv at jeg ikke tror på en dritt. Det har jeg sagt i alle år, og jeg står fortsatt ved det. I går, dagen før turen, var jeg riktignok så nervøs for å dra på skogstur og bo i en lavvo med tretten mennesker, at min beste venn måtte sove over hos meg, og rett og slett «passe på meg», som den nevrotiske og angstfulle lille gutten jeg egentlig er inni meg. Som psykologi- og filosofistudent, elsker han å grille meg om min påståtte ateisme, og den påfølgende etikken som liksom skal dekke hele tanken. Derfor var det kanskje en syk tilfeldighet, at han før denne bilturen sa til meg: 

“Jeg kjenner ingen som tror så mye som deg, Patrik. Du tror at alt løser seg, at folk kan endre seg uansett hvor ekstremt fucked up de er. Og du tror alltid det beste om folk, noe som ikke alltid er like lett, og ikke alltid like lurt. Tro handler ikke bare om religion.”

Så dro han fra meg, ti minutter før jeg vendte nesa mot sentrum for å møte gruppa. Men: han har helt rett: det kan være så enkelt som at det handler om å tro på menneskene i denne gruppa, håpe at de skal få det bedre. Har du aldri ligget i senga, før du skal sove, og tenkt og håpet at de du er glad i skal få det beste livet som mulig? Nå tenker du: hvor langt er det unna bønn?

Da jeg hørte det, gikk det opp et slags lys for meg, jeg lyste opp som Petter Smart, både i sofaen på mandag, og i bilen på tirsdag, for i grunnen er det jo en sannhet i det. Vi er bare mennesker. Og Lyset i hverdagen har i rekordfart lært meg at vi egentlig er skjøre, små barn, alle som én; som behøver kjærlighet og omsorg og forståelse. Og vi kan alle havne utpå, grunnene er mange til at vi begynner å ruse oss, men det viktigste nå, er at vi er sammen om problemet. Og det er vi så absolutt ut. Alle i gruppa kan skrive under på det, både oss deltakere og veilederne/prosjektlederne. 

Da vi kom fram til lavvoen, som kunne romme hundre folk, for øvrig: med en bardisk, kjøleskap, innlagt vann og strøm (men dessverre med min største frykt, utedass), så fikk vi utdelt feltsenger – og soveposer til de som ikke hadde. De var enkle å sette opp, vi hjalp hverandre i felleskap, satt sengene i nokså hygienisk avstand til hverandre, før vi gikk ut for å få med oss den siste sola og starte med aktivitetene vi skulle gjennom.
Det hele ble sparket i gang med luftgeværskyting. En av «barnehagetantene», Anthony, vet alt om dette, etter å ha jobbet som alt mulig (politimann inkludert), så han satt i gang et bittelite grunnkurs i sikkerhet. Sikkert lurt, selv om vi kaller oss selv «edrue» og fri for den verste rusen, er vi alle påvirket av et eller annet. Ikke de typene du normalt sett legger et våpen eller tungt maskineri i hendene på. Vi tok masse bilder: mange synes dette var veldig kult. Og hvis jeg kan si det selv; selv med skjelvende abstinens-hender, klarte vi oss overraskende bra og traff faktisk de tomme brusboksene som var satt opp som blinker. De fleste av oss, i hvert fall. Og Anthony fikk seg et nytt profilbilde for Facebook, av undertegnede. 

Jaktsesongen er i gang!

Så var det neste aktivitet – mer våpen! Jeg begynner å mistenke en viss spekulativ arbeidsmetode. (Nei da. Jo da. Nei da Vi får bare se, jeg er fortsatt ganske fersk). Luftgeværskytinga, ble derfor etterfulgt av pil og bue-skyting. Dette var ikke like enkelt, men etter litt øving, ble også dette en lek. Jeg trodde jeg i løpet av disse timene skulle skyte på meg en tennisalbue, men jeg tok heldigvis feil.

Nå begynte det å regne, som det i grunn har gjort siden, i skrivende stund. Vi måtte derfor forte oss å grille. Rakk det så vidt. Spise måtte vi gjøre inne i lavvoen. Vi hadde nok mat – masser av mat og drikke – noe som tyder på at kommunen og lederne virkelig satser på dette prosjektet. Jeg håper det fortsetter. (Kanskje jeg etter hvert slipper å bruke en eneste krone på mat igjen? Det hadde vært fint). En kjapp middagshvil, med dunke-dunk-musikk på anlegget, et lite fellesmøte, så ville Anthony sette i gang med en musikk-quiz, som innebar synging for alle som deltok. Dette var ikke musikk i mine ører, for å si det sånn. Og jeg var ikke den eneste som var skeptisk. Ingen liker jo å synge og drite seg ut offentlig, uten så mye som en pils innabords? Vi er ikke på musikk-, dans- og dramaleir, heller. Jeg tror faktisk ingen ville gjøre dette. Men ryktene skal ha det til at man alltid skal prøve. Og som de sporty folkene gjengen vår består av, ga vi det en sjanse. Det viste seg å være veldig moro! Kanskje mest fordi jeg vant quizen. Og jeg fikk nok en gang bekreftet at jeg ikke har en sangkarriere å falle tilbake på, men det visste jeg veldig godt fra før.

Vi snakket til langt på kveld. Hørte på det voldsomme regnet hølje ned på teltet, dryppende ned på oss. Det var irriterende, men på samme måte litt koselig, også. Med unntak av noen verpesjuke og oppmerksomhetssyke katter, med mark i ræva, som hopper på alt som er, var kvelden en suksess i mine øyne. Jeg klarte å bli veldig trøtt. Og det var egentlig idyllisk og minnet litt om Sankt Hans, med et stort, glitrende bål midt i lavvoen, som tørket opp regnet med en og samme gang.
 

Så begynte vi med den kollektive leggingen. Tannpuss utenfor, dobesøk i skogen eller på utedassen, avhengig om du har guttetiss eller jentetiss. Antibac. Mengder med antibac. Jeg var helt sikker på at jeg skulle sovne så fort jeg krøp i soveposen og la meg på den harde feltsenga – men jeg leste et par kapitler i favorittboka «Ut og stjæle hester» for sikkerhets skyld. Når det begynte å bli stille, med bare litt koselig småsnakk i en fjern bakgrunn, som helt siden jeg var liten gutt har gjort meg trygg før jeg skal sove, la jeg vekk boka og lukket øynene.

Jeg sov kanskje en time sammenlagt og ble vekket klokken sju om morgenen – noe som ikke var nødvendig – det viste seg at vi kunne sove til mye seinere, men for min del var det like greit å bare stå opp. Jeg gikk til kjøkkenet og holdt på å snuble i syvsoveren Ragnhild. Så jeg spiste frokost, tok en rullings og drakk kaffe med de som våkne, blant dem lederne Anthony og Aleksander.

Og så:

Å sove på en feltseng i en fuktig lavvo, er ikke verdens enkleste oppgave i seg selv, og det minnet meg raskt om militæret, selv for meg som ikke har vært i militæret. Dog, morgenen var mye verre. Ikke særlig godt med mine åtte prolapser, vond isjias og rygg. Men det er vel en del av turopplevelsen. Hulemennene hadde ikke silke eller egyptisk bomull. Vi er vel heller ikke bygget for å ligge på myke senger, men det er rart hva vi blir vant til.

Jeg har tatt på meg ansvaret å blogge fra turen, et ansvar jeg tar seriøst. I neste innlegg får du høre om onsdagens aktiviteter, blant annet en lang kanotur hvor vi bedrev redningstjeneste. Og mer info om de jævla kattene, utedoen og været – som vi ikke i det minste har vært heldige med. Og jeg har intervjuet folk i gruppa, ledere og deltakere. De kommer i egne innlegg og tekster – det er bare å glede seg: det er veldig forskjellige meninger, selv om vi drar lasset i samme retning.
 

Mer om dette senere, også: men vi må rette en STOR takk til Rødbysætra aktivitetssenter, med sin svært hyggelige leder, Lars Monsen/Trond Strømdahl-hybrid og friluftsmenneske: Øyvind Jensen, som lar oss bo her helt gratis og benytte oss av de mange, mange aktivitetene som er rundt på området her. 

Jeg gleder meg til fortsettelsen! (Det burde du som leser gjøre, også).

Det å gjøre det riktig valget, er en kunstart i seg selv pleier jeg å si til meg selv. Hele tiden får man det store ultimatumet om hva slags valg man må ta for seg. Noen valg er enkle, mens andre valg er vanskelige.

Og spesielt som rusmisbruker, så sliter man å ta det riktige valget for seg sjøl.

I skrivende stund, så jeg sitter jeg i rusbehandling langt inni skogen i Telemark. Her har jeg vært nå i over 4 måneder, og har igjen 2 måneder.

Veien har vært litt lang, men samtidig ganske kort.

For hva er vel egentlig 6 måneder verdt, i forhold til å det å jobbe mot veien til rusfrihet? Hvor lang tid tar det egentlig å bli rusfri? Hva er egentlig betegnelsen for rusfri?

Her på dette behandlingsstedet er det ukentlig grupper. Her jobber vi med ulike temaer som skal hjelpe oss på veien til et selvstendig liv. Jeg selv prøver å bruke disse gruppene aktivt fordi jeg tror jeg har god bruk for det.

Jeg selv mener at det å erkjenne å dele sine tanker, følelser og erfaringer, kan bidra på en positiv måte å gjøre endringer i hverdagen min. Om det så bare skulle være den minste ting.

Også er det ikke sikkert grupper er for alle, fordi vi er forskjellige alle sammen som er her. Man må finne sin egen oppskrift på dette behandlingslivet.

Men det er ikke bare grupper hele tiden, men også en del turer, trening, bingo og andre aktiviteter som vi holder på med.

Vi har også en arbeidsstruktur på de dagene vi ikke har gruppe. Da er vi delt opp i inne-lag og ute-lag.

Noen snekrer, mens andre lager mat.

I helgene reiser vi noen hjem, mens andre blir igjen.

Jeg har vært ofte hjemme den siste tiden for å besøke familien og øve på rollen som pappa. 

Det har vært en utrolig reise å få oppleve den tiden jeg har hatt med sønnen min. Og dette har vært helt livsviktig for meg og min behandling.

Så når jeg spør meg selv om jeg har gjort noen riktig valg den siste tiden, så kan jeg konkludere med at jeg har gjort det aller beste valget ved å gå inn i behandling for å bli rusfri. Både for min egen del og for min familie sin del. Det å bli rusfri er ikke gjort på 6 måneder, det er en livsvarig prosess. Og jeg vil møte på utfordringer og motgang hele tiden. 

Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har bedre forutsetninger for å lykkes med prosjektet mitt nå, enn det jeg hadde for 4 måneder siden.

Takk for at du leste mine tanker og mitt innlegg <3

Jeg har gledet meg lenge til denne dagen, og endelig har dagen vi skulle på bil cross kommet. Vi hadde invitert med Pål og Juliet fra REMA 1000, Torbjørn Espelien og Kristin Nilsen som er sjefer i Bærum kommune og Kristine fra Stiftelsen Petter Uteligger. 

 

Jeg hadde veldig store forventninger til bilen vi skulle kjøre sjåførene å banen, å jeg ble absolutt ikke skuffet.

Når vi kom fram møter vi en veldig hyggelig dame som heter Liz Wessel og de sjåførene vi skulle sitte på med, vi fikk en litt stor kjøredress, hansker og hjelm å var veldig spente. 

Vi fikk vite at den beste bilen, en gul blodtrimma Volvo 240 som kunne komme opp i 150km/t på lang strekka og hadde 250 hester på bakjula, og en Citroen. 

 

Og jeg lover, de hestekreftene fikk kjørt seg. 

“Amanda” var førstemann ut, og fikk sitte på når Liz skulle ta en oppvarmingstur på banen som skulle kjøres veldig sakte, bare får å kjenne på banen. 

 

«Assa, hvis hun mener det var en sakte og rolig tur, så lurer jeg på hva hun mener er fort». 

Etter å ha sett hvor fort de kjørte på oppvarmingsturen så var det tre av oss som trakk seg. Når “Amanda” kom ut av bilen så kom det bare et stort glis gående mot oss. Og etter det kom alle, en etter en, med det største smile jeg noen gang har sett de med. Siden det var en relativt smal og liten bane måtte vi kjøre en og en, når det endelig var min tur spurte sjåføren om jeg var glad i fart eller om han måtte ta hensyn til noe iforhold til meg, noe jeg svarte 

 

«jeg er nok over gjennomsnitte glad i fart og elsker drifting» 

han syntes var et veldig bra svar, og han tok absolutt hensyn til det. Så det endte jo med at han gikk rundt (når man drifter dvs sladder å har for mye fart og gir får mye gass så snurrer bilen rundt) noen ganger på de rundene jeg satt på, noe jeg var veldig fornøyd med. 

Kl 12 når alle hadde tatt en runde var det lunch, etter lunch kunne vi ta noen turer til og Ragnhild fikk til å med kjøre en runde alene på slutten av dagen. Vi har vært heldige nok til å få REMA 1000 som hoved sponsor så var det en overflod av grillmat, forskjellige salater og en haug med godteri. Så kom Bærum kommune med en stor marsipankake til dessert, for å feire 1 års dagen til Lyset i hverdagen. Kl 15 satte vi oss i bilen og begynte å kjøre tilbake til Bærum, med tungt hjerte. 

 

Så anbefaler alle “rus” på fire hjul!

 

Tusen takk får en strålende dag alle sammen. Og takk til Liz & Crewet hennes, takk til REMA 1000, Bærum kommune og Stiftelsen Petter Uteligger for at dere var med å gjøre dagen super!