Noen dager ligger jeg i senga og lurer på om jeg skal gidde å stå opp eller ikke. Kroppen vil ikke, hjernen vil ikke. Jeg lurer rett og slett på om jeg skal stå opp – eller ta et glass med piller og få hele dritten overstått. Men vet du hvorfor jeg ikke gjør det? På grunn av folk (sannsynligvis) som deg som leser, og på grunn av folk som er i Lyset i hverdagen. Folk som jeg ser har noe å komme med, har et talent, og som det bare er vi som er gærne nok til å satse alt og stort på. Sånn at folk som deg, folk som oss, i det minste skal få en sjanse til å få et bra liv. Kanskje til og med bedre enn de fleste.
I dag var spenningen høy: vi i gruppa skulle på vår første overnattingstur, som skulle vare mer enn én natt. Såpass spent var jeg, at jeg troppet opp utenfor NAV Bærum hele førti minutter før vi skulle møtes klokken ett, med en koffert og bagasje sikkert pakket for en hel uke. Ironisk nok, har de fleste av oss mer «bagasje» enn det. Uansett, overpakket var det helt klart at jeg var, da jeg møtte de andre etter hvert. Til mitt forsvar, har jeg ikke vært på skogstur siden pappa og jeg dro på en klisjefylt fisketur på slutten av nittitallet, så jeg hadde ikke særlig med preferanser, bortsett fra en pakkeliste vi hadde fått fra prosjektlederne på forhånd. Jeg fant fort ut at disse førti minuttene kom til å vare i – ja – førti minutter – så jeg la fra meg den overpakkede bagasjen min bak skranken og dro i butikken for å kjøpe litt ekstra snus og energidrikk, bare for å skaffe meg litt mer bagasje, og en hundre og ti prosents sikkerhet for at jeg ikke skulle gå tom i løpet av to døgn. Tilbake igjen satt jeg meg på benken på vårt faste oppmøtested, på postrampa på Løkketangen. Ti minutter senere kom en kar som jeg med trygghet kan kalle en kompis, fra gruppa, og minuttene begynte å gå fortere. Snart var klokka ett, og de rundt ti deltakerne som skulle være med, begynte å dukke opp – om enn kanskje litt sent. Vi la den respektive bagasjen vår i tre forskjellige biler, og delte opp våre respektive rasshøl på samme måte. Jeg kjørte med Ragnhild, idémakeren, skaperen og som jeg kaller showrunneren av gruppa. I den bilen vet du at det ikke blir kjedelig, hun har alltid noen historier på lur, eller så er du heldig (egentlig ikke, det skjer hele tiden) og får lov å overhøre de tretti telefonsamtalene hun tar i løpet av den tre kvarter lange bilturen.
Det morsomste for meg, var dog at jeg fikk kjøre med de to jentene som satt i baksetet, de eneste i gruppa som jeg ikke hadde møtt før nå. Utenlandske jenter, superhyggelige, morsomme – og jeg fikk – det kanskje litt for kjente – fordomspasset mitt så til de grader påskrevet. Jeg var absolutt ikke glad i å møte nye folk før. Absolutt ikke. Men nå har det blitt en god hobby. Dette er noe jeg absolutt ikke hadde sagt for et år siden: det er fint med folk fra andre kulturer, diverse etniske deltakere. Det trengs. Jeg har nemlig alltid vært skeptisk til Islam som praktiserende religion. Men den skepsisen har blitt mindre med årene, og kanskje skal jeg være så banal og si at den har blitt enda mindre på denne turen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle møte likesinnede i denne religionen, deltakere med samme avhengighetsproblematikk som meg selv, og som – i likhet med meg – blir akseptert av familien. Muslimer er jo ikke akkurat viden kjent for å akseptere, egentlig, noen slags rusmidler, liksom. (Selv ikke parfyme).
NB! Jeg er fullstendig klar over at jeg høres ut som en åtti år gammel skeptiker i Pensjonist- eller Kystpartiet nå, men jeg må forklare det med at jeg egentlig bare har hatt dårlige erfaringer gjennom oppveksten i Groruddalen, før jeg kom til Bærum, og kanskje blitt svært så påvirket av familien på farssiden, som utelukkende består av hardkokte, rike, høyrevridde og fordomsfulle, redde mennesker.
Nok om det. Dette var en positiv opplevelse for min del, en fin biltur med fine, og ikke minst, morsomme samtaler med jevnaldrende deltakere. Det er fint å se at mennesker som oss, som sliter med det ene og det andre, uansett kultur, i trygghet kan gå sine egne veier, drite seg ut like mye som oss «andre» og fortsatt være velkomne i familien. Det finnes nok av skrekkeksempler. Disse samtalene, det nye bekjentskapet på veien til aktivitetsplassen Rødbysætra i Hurum, var gledelig. Som sagt fikk jeg passet mitt påskrevet. Det var stikk i strid med hvordan jeg har tenkt om religion generelt, og Islam spesielt, gjennom alle mine tjuefem år. I denne fasen av livet, og i Lyset i hverdagen, må vi tro. Vi må tro på at vi får det bedre. Hvis ikke har vi ikke noen gulrot for å komme oss ut av det helvete som er rusen.
Det finner jeg svært interessant.
Som ateist, sier jeg selv at jeg ikke tror på en dritt. Det har jeg sagt i alle år, og jeg står fortsatt ved det. I går, dagen før turen, var jeg riktignok så nervøs for å dra på skogstur og bo i en lavvo med tretten mennesker, at min beste venn måtte sove over hos meg, og rett og slett «passe på meg», som den nevrotiske og angstfulle lille gutten jeg egentlig er inni meg. Som psykologi- og filosofistudent, elsker han å grille meg om min påståtte ateisme, og den påfølgende etikken som liksom skal dekke hele tanken. Derfor var det kanskje en syk tilfeldighet, at han før denne bilturen sa til meg:
“Jeg kjenner ingen som tror så mye som deg, Patrik. Du tror at alt løser seg, at folk kan endre seg uansett hvor ekstremt fucked up de er. Og du tror alltid det beste om folk, noe som ikke alltid er like lett, og ikke alltid like lurt. Tro handler ikke bare om religion.”
Så dro han fra meg, ti minutter før jeg vendte nesa mot sentrum for å møte gruppa. Men: han har helt rett: det kan være så enkelt som at det handler om å tro på menneskene i denne gruppa, håpe at de skal få det bedre. Har du aldri ligget i senga, før du skal sove, og tenkt og håpet at de du er glad i skal få det beste livet som mulig? Nå tenker du: hvor langt er det unna bønn?
Da jeg hørte det, gikk det opp et slags lys for meg, jeg lyste opp som Petter Smart, både i sofaen på mandag, og i bilen på tirsdag, for i grunnen er det jo en sannhet i det. Vi er bare mennesker. Og Lyset i hverdagen har i rekordfart lært meg at vi egentlig er skjøre, små barn, alle som én; som behøver kjærlighet og omsorg og forståelse. Og vi kan alle havne utpå, grunnene er mange til at vi begynner å ruse oss, men det viktigste nå, er at vi er sammen om problemet. Og det er vi så absolutt ut. Alle i gruppa kan skrive under på det, både oss deltakere og veilederne/prosjektlederne.
Da vi kom fram til lavvoen, som kunne romme hundre folk, for øvrig: med en bardisk, kjøleskap, innlagt vann og strøm (men dessverre med min største frykt, utedass), så fikk vi utdelt feltsenger – og soveposer til de som ikke hadde. De var enkle å sette opp, vi hjalp hverandre i felleskap, satt sengene i nokså hygienisk avstand til hverandre, før vi gikk ut for å få med oss den siste sola og starte med aktivitetene vi skulle gjennom.
Det hele ble sparket i gang med luftgeværskyting. En av «barnehagetantene», Anthony, vet alt om dette, etter å ha jobbet som alt mulig (politimann inkludert), så han satt i gang et bittelite grunnkurs i sikkerhet. Sikkert lurt, selv om vi kaller oss selv «edrue» og fri for den verste rusen, er vi alle påvirket av et eller annet. Ikke de typene du normalt sett legger et våpen eller tungt maskineri i hendene på. Vi tok masse bilder: mange synes dette var veldig kult. Og hvis jeg kan si det selv; selv med skjelvende abstinens-hender, klarte vi oss overraskende bra og traff faktisk de tomme brusboksene som var satt opp som blinker. De fleste av oss, i hvert fall. Og Anthony fikk seg et nytt profilbilde for Facebook, av undertegnede.
Jaktsesongen er i gang!
Så var det neste aktivitet – mer våpen! Jeg begynner å mistenke en viss spekulativ arbeidsmetode. (Nei da. Jo da. Nei da Vi får bare se, jeg er fortsatt ganske fersk). Luftgeværskytinga, ble derfor etterfulgt av pil og bue-skyting. Dette var ikke like enkelt, men etter litt øving, ble også dette en lek. Jeg trodde jeg i løpet av disse timene skulle skyte på meg en tennisalbue, men jeg tok heldigvis feil.
Nå begynte det å regne, som det i grunn har gjort siden, i skrivende stund. Vi måtte derfor forte oss å grille. Rakk det så vidt. Spise måtte vi gjøre inne i lavvoen. Vi hadde nok mat – masser av mat og drikke – noe som tyder på at kommunen og lederne virkelig satser på dette prosjektet. Jeg håper det fortsetter. (Kanskje jeg etter hvert slipper å bruke en eneste krone på mat igjen? Det hadde vært fint). En kjapp middagshvil, med dunke-dunk-musikk på anlegget, et lite fellesmøte, så ville Anthony sette i gang med en musikk-quiz, som innebar synging for alle som deltok. Dette var ikke musikk i mine ører, for å si det sånn. Og jeg var ikke den eneste som var skeptisk. Ingen liker jo å synge og drite seg ut offentlig, uten så mye som en pils innabords? Vi er ikke på musikk-, dans- og dramaleir, heller. Jeg tror faktisk ingen ville gjøre dette. Men ryktene skal ha det til at man alltid skal prøve. Og som de sporty folkene gjengen vår består av, ga vi det en sjanse. Det viste seg å være veldig moro! Kanskje mest fordi jeg vant quizen. Og jeg fikk nok en gang bekreftet at jeg ikke har en sangkarriere å falle tilbake på, men det visste jeg veldig godt fra før.
Vi snakket til langt på kveld. Hørte på det voldsomme regnet hølje ned på teltet, dryppende ned på oss. Det var irriterende, men på samme måte litt koselig, også. Med unntak av noen verpesjuke og oppmerksomhetssyke katter, med mark i ræva, som hopper på alt som er, var kvelden en suksess i mine øyne. Jeg klarte å bli veldig trøtt. Og det var egentlig idyllisk og minnet litt om Sankt Hans, med et stort, glitrende bål midt i lavvoen, som tørket opp regnet med en og samme gang.
Så begynte vi med den kollektive leggingen. Tannpuss utenfor, dobesøk i skogen eller på utedassen, avhengig om du har guttetiss eller jentetiss. Antibac. Mengder med antibac. Jeg var helt sikker på at jeg skulle sovne så fort jeg krøp i soveposen og la meg på den harde feltsenga – men jeg leste et par kapitler i favorittboka «Ut og stjæle hester» for sikkerhets skyld. Når det begynte å bli stille, med bare litt koselig småsnakk i en fjern bakgrunn, som helt siden jeg var liten gutt har gjort meg trygg før jeg skal sove, la jeg vekk boka og lukket øynene.
Jeg sov kanskje en time sammenlagt og ble vekket klokken sju om morgenen – noe som ikke var nødvendig – det viste seg at vi kunne sove til mye seinere, men for min del var det like greit å bare stå opp. Jeg gikk til kjøkkenet og holdt på å snuble i syvsoveren Ragnhild. Så jeg spiste frokost, tok en rullings og drakk kaffe med de som våkne, blant dem lederne Anthony og Aleksander.
Og så:
Å sove på en feltseng i en fuktig lavvo, er ikke verdens enkleste oppgave i seg selv, og det minnet meg raskt om militæret, selv for meg som ikke har vært i militæret. Dog, morgenen var mye verre. Ikke særlig godt med mine åtte prolapser, vond isjias og rygg. Men det er vel en del av turopplevelsen. Hulemennene hadde ikke silke eller egyptisk bomull. Vi er vel heller ikke bygget for å ligge på myke senger, men det er rart hva vi blir vant til.
Jeg har tatt på meg ansvaret å blogge fra turen, et ansvar jeg tar seriøst. I neste innlegg får du høre om onsdagens aktiviteter, blant annet en lang kanotur hvor vi bedrev redningstjeneste. Og mer info om de jævla kattene, utedoen og været – som vi ikke i det minste har vært heldige med. Og jeg har intervjuet folk i gruppa, ledere og deltakere. De kommer i egne innlegg og tekster – det er bare å glede seg: det er veldig forskjellige meninger, selv om vi drar lasset i samme retning.
Mer om dette senere, også: men vi må rette en STOR takk til Rødbysætra aktivitetssenter, med sin svært hyggelige leder, Lars Monsen/Trond Strømdahl-hybrid og friluftsmenneske: Øyvind Jensen, som lar oss bo her helt gratis og benytte oss av de mange, mange aktivitetene som er rundt på området her.
Jeg gleder meg til fortsettelsen! (Det burde du som leser gjøre, også).
