Hvorfor blir jeg ikke møtt av et klagekor når jeg hopper ut av soveposen og ut i det kalde teltet? Kroppen er støl, sår og stiv – og ikke på den morsomme måten. Det første jeg hører i det jeg slår opp øyelokkene, er latter fra kjøkkenbordet. Og jeg tenker at gleden for å komme hjem til tempurmadrassen begynner å melde seg.
Nå kunne jeg vært med på Paradise.
Det er onsdag. Bedre kjent som lille-lørdag. Klokken har nesten, bare nesten slått slaget 07.00. Selv om kroppen føles som om Gud har tatt på seg en Darth Wader-hjelm og gitt meg en real runde den natten og nå bare latt meg ligge igjen for å dø – så er følelsen bedre enn den var dagen før. Giften jeg har fått i meg denne natta, kommer vel bare av røyken fra bålet, og eventuelt fra de sykdommene de jævla kattene har dratt med seg inn i lavvoen.
‘’Nå kan jeg faktisk være med på 71. grader nord’’, tenker jeg i det jeg setter meg ned ved kjøkkenbordet og drikker kaffe og bommer en rullings, som jeg ikke har røyket på flere år.
Normalt sett, ville gårsdagens mat fått bein å løpe på innen et par minutter. Men jeg har vært føre var og knasket Imodioum, etter at jeg fikk vite at det var utedass. Her slipper ingenting ut. Og ingenting inn (men det er av helt andre grunner).
Det tar et par timer før resten av gruppa melder sin psykiske ankomst. Morgentimene går litt tregt, men det er greit. Regnet høljer fortsatt ned, og tanken på å bare gå utenfor for å pusse tennene, er ikke særlig appellerende. Om våren er kroppen min i overgangen fra kald- til varmblodig, og det mest komfortable stedet akkurat nå, er ved bålet, som har brent i hele natt. Takket være en av deltakerne, ble det jevnlig kastet på ved for å holde det i livet, og for å holde teltet tørt. Godt er det, for ved et par anledninger i løpet av natta, dryppet det vann i panna og på soveposen. Det skal bli interessant å se hvor godt immunforsvaret mitt egentlig er, når jeg våkner i min egen seng i morgen.
Været begynner å lette, et par solstråler begynner å melde seg inn i de tjærebredde åpningene ved døra.
Den store aktiviteten for dagen, er kanopadling. Det er ikke verdens beste stemning for det akkurat nå, på grunn av været, men det endrer seg raskt når vi får på oss regntøyet, setter oss i bilene og kjører til vannet, hvor kanoene står klare. Vi deler oss raskt inn i grupper på to og to, og jeg er rask med å teame opp med veileder Aleksander, med baktanken om at jeg skulle slippe å ro så mye. Et par av deltakerne, er veldig nervøse, liker ikke vann og vil absolutt ikke padle. Men etter litt profesjonell overbevisning fra veilederne, blir de med allikevel. De burde kanskje ikke ha satt seg i samme kano, alene.
Det skulle nemlig vise seg, at det, i hvert fall for Aleksander og meg, ble et par redningsaksjoner der ute på sjøen. På veien tilbake, fra utforskning i enden av sundet, hadde disse to jentene satt seg fast på grunne. Det tok oss et kvarter å‘’redde dem’’og få dem på rett kurs. Det er bare det at den rette kursen for oss andre, ikke var den rette kursen for dem. De fortsatte å surre rundt, til glede for alle oss andre, som for lengst hadde kommet oss i land. Kanskje burde man ikke plassert disse to i samme kano, uten veiledning. Men man lærer som kjent sålenge man lever, så leksa her må vel være: når man er to i en kano – alltid ro den samme veien – og på forskjellige sider av båten for å komme seg framover.
Med kanoturen som en suksess, dro vi tilbake til plassen, hvor det dessverre hadde begynt å regne igjen. Dette tåpelige, teite, stygge regnet, som ødela for veldig mange utendørs aktiviteter. Med vårt hell, går vi vel inn i helgen med solskinn og 25-30 grader.
Inne i teltet, la jeg med ned på for å prøve å ta igjen søvnen fra natta.
Etter to sekunder bevisstløshet, bråvåkner jeg av Jahn Teigen på full guffe.
Da er det Anthony som skal sette i gang med en ny musikk-quiz. Greit nok, vi må prøve å få det beste ut av det. (Jeg var ikke like positiv da jeg lå der og skulle ønske at jeg hadde tatt med sov-i-ro).
Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg klagde kanskje litt for mye, over hvor mye kroppen min reagerte, for folk satt hverandre i aktivitet uten meg, de fant på ting å gjøre, om det så var å stå og røyke ved huskene utenfor teltet. Noen, ikke meg, turte å prøve øksekasting i regnet. Som den nevrotiske fyren jeg er, var jeg sikker på at jeg kom til å få et økseskaft i bakhodet om jeg prøvde – og da hadde jeg ikke klart å skrive denne bloggen. Men kudos til de som prøvde. Og vi, som gruppe, skal faktisk ha for at vi prøvde alt som var. Selv om ikke alle var like inspirert i det dårlige været, så prøvde faktisk alle å gjennomføre de kollektive aktivitetene.
Middagen bestod av til reist, god mat. Men ikke spør meg hva det var for noe. Jeg har dårlig matlyst, men ble – tradisjonen tro – overbevist om å prøve noen biter (som et lite barn). Så det skal absolutt ikke stå på matkvaliteten i denne gruppa. Sannsynligvis utvider Lyset i hverdagen alle våre respektives mat kulturelle kapital.
Da kvelden sank over tunet, ble det ganske koselig innendørs. Vi ble sittende og prate, noen spilte Yatzy, andre tok seg en lur. Musikken spilte svakt i bakgrunnen og lagde en rolig og god stemning. Turen ble mer og mer i Per Pettersons ånd, jo mer vi nærmet oss slutten. Rett før leggetid, ble vi ‘’tvangsforet’’(med kjærlighet, fikk jeg høre), noen vafler av Ragnhild. Nå ville jeg veldig gjerne legge meg, så etter en halvtimes-prat om alternative treningsmetoder for å lindre smerter med Aleksander, gikk jeg ut for å pusse tenne og gjøre mitt fornødende. Som vanlig, akkurat i den rekkefølgen.
På veien inn, løp katta ut! Den jævla katta løp ut i regnet! ‘’Dette kommer til å bli en bra natt’’, tenkte jeg. Det ble det også, for jeg sov godt, våknet bare én gang i løpet av natta. Og jeg så ikke “kattefaen” før vi begynte å pakke sammen morgenen etter.
Kanskje var det dens måte å si takk for en fin tur på. For det var det virkelig, en fin tur. Det finnes minner som vil vare lenge. Og bilder som vil vare kanskje enda lengre.
Tusen hjertelig takk til alle som har stilt opp for å få til denne turen! Deltakere, gruppa, Rødbysætra og alle øvrige sponsorer. Sånt som dette må vi fortsette med! Jeg håper bare været blir en smule bedre neste gang.
Jeg gleder meg allerede til neste uke.
