Store deler av min hittil korte yrkeskarriere har jeg brukt på å jobbe bak murene i fengsel. Jeg begynte på Ila fengsel i 2011 da jeg var 21 år, og gikk ut av portene (foreløpig) for siste gang i oktober 2020. I løpet av årene jeg jobbet i kriminalomsorgen tok jeg utdanningen som fengselsbetjent, jobbet et år på Bredtveit kvinnefengsel og nesten et år i Oslo fengsel. Men mesteparten av tiden jobbet jeg altså på Ila fengsel.
Jeg husker veldig godt min første dag på Ila. Ung og naiv med en ide om at norske fengsler er som man ser på amerikanske filmer. Men også med en tanke om at;
Jeg, en 21 år gammel «gutt» uten noe særlig livserfaring, skulle korrigere oppførselen til voksne menn der enkelte har begått svært alvorlige lovbrudd.
Jeg erfarte raskt at innsatte i fengsel er gode menneskekjennere, og har god trening i å avgjøre raskt om de liker deg eller ikke. Man blir testet og utfordret, alt for å kartlegge hvordan du er som person. Man kommer langt med et godt menneskesyn og god behandling av mennesker, men man kommer uansett ikke unna faktoren som omhandler makt. Som ansatt i fengsel har man en uniform, nøkler og tvangsmidler og representerer et system som ikke alle innsatte har et greit forhold til, og det må man ha respekt for. Det å være klar over den makten man har og ikke misbruke den på noen måte, er svært viktig.
Til tross for at det sitter mange mennesker i fengsel som har gjort helt fryktelige ting, bestemte jeg meg på et tidspunkt for at jeg ikke hadde noe behov for å vite hva alle innsatte var dømt for. En ting er de jeg jobbet tett med, der min egen sikkerhet blant annet måtte ivaretas, men ellers hadde jeg ingen behov for å vite mer enn nødvendig. Dette mener jeg var avgjørende for meg og den jobben jeg gjorde. Alle innsatte skal behandles likt, med like regler og praksis. Dersom jeg hadde visst alt hva alle innsatte var dømt for, er det ikke sikkert jeg hadde klart å behandle alle som likeverdige individer. Det er jo også slik at svært mange av de som har begått veldig alvorlige lovbrudd har traumer eller opplevelser fra sin oppvekst som har påvirket dem i veldig stor grad. Det er på ingen måte noen unnskyldning for at de har begått alvorlige lovbrudd, men kan være en del av en forklaring på hvorfor ting har blitt som de har blitt. Det synes jeg er viktig å huske.
Det er fengselsbetjenten som jobber tettest på innsatte, og ingen er tjent med forhåndsdømming og forskjellsbehandling fra betjentene. Alle innsatte skal behandles likt, få de samme tilbudene og ha en trygg tilværelse i fengsel. Det er ulike rettsinstanser som idømmer straff, og straffen i Norge er først og fremst frihetsberøvelse. Ansatte i fengsel skal ikke jobbe for å straffe personer ytterligere, men heller jobber for at innsatte blir rehabilitert og bedre borgere i det norske samfunnet. Den norske holdningen til innsatte i fengsel er jo at alle skal slippe ut en dag. Selv de som er dømt til forvaring. Så lenge personen selv har vist en endring i oppførsel og tankemåte, og risikoen for nye tilsvarende lovbrudd er liten, kan personen løslates.
Når denne personen skal løslates, er målet at han/hun er en bedre utgave av seg selv enn når han/hun kom inn i fengsel.
Jeg anser jobben som fengselsbetjent som en svært samfunnsnyttig jobb. Man bidrar til å trygge samfunnet, samtidig som man hjelper mennesker med å kunne «passe» bedre inn i samfunnet vårt. Samtidig stiller det store krav til menneskesyn, etikk og moral for å gjøre en så god jobb som mulig. Det er i mange tilfeller en utfordrende jobb, men det er jobb der man lærer å kjenne seg selv, og en jobb der man får gleden av å jobbe med mange forskjellige mennesker. Både på godt og vondt.
Nå har veien min gått videre til Lyset i hverdagen, en jobb der jeg også har gleden av å jobbe med mange forskjellige mennesker. Riktignok på en litt annen måte, men det er også noen likhetstrekk. God etikk og moral, og et sunt menneskesyn er noe jeg har fokus på, og noe jeg anser som en nødvendighet når man jobber med mennesker <3.
