Måned: mai 2019

Jeg har alt for lenge vært hjemløs nå. Jeg har vandret gatelangs, gått rundt ute, dag og natt. Ikke sovet i en seng på flere uker, muligens måneder. Ikke spist ordentlig mat på lenge. Jeg er helt utslitt, psykisk og fysisk. Jeg aner ikke hvilken dag det er, ihvertfall ikke dato. Klokke for meg er så enkelt som dag eller natt. 

Jeg har har i det siste slitt en del med å få blodsvar i årene mine. Når jeg skal sette sprøyta, så er årene mine så ødelagt at det går ikke ann å få blod svar i armene lenger. 

Så jeg har fått hjelp til å sette i åra i halsen. Det har gått fint så langt! 

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Stoler på han som gjør det, men skyter man litt utenfor åra og inn ved siden av åra, og treffer under huden ved halsen så får man abscess. 

Jeg hadde en abscess for noen måneder siden i/på armen. Jeg gikk med den i noen uker. Høyre armen min var kjempe varm, rød og hoven. Etter hvert fikk jeg feber og skjønte at jeg måtte på sykehuset/legevakta. Når jeg kom dit fikk jeg beskjed om at hvis jeg hadde ventet noen dager til måtte jeg mest sannsynlig amputert armen. Jeg sitter nå heldigvis bare igjen med minneverdig arr.

Når man har brukt sprøyter i 4-5 år så har man brukt opp mye av årene i armene, så man bruker beina, halsen også lysken. Lysken er veldig “fyfy” så man prøver å unngå den helt til man virkelig “MÅ”. Så jeg fikk hjelp til å sette i halsen. Jeg brukte den perioden både heroin og amfetamin, og trodde det var derfor jeg var så utrolig mye mer sliten enn før. Jeg trodde kanskje jeg begynte å få influensa, siden halsen min var hoven og tett. 

Så jeg dro en tur hjem til mamma, tenkte at nå måtte jeg få noen dager ordentlig søvn, aldri før hadde jeg vært sååå sliten. Jeg var helt ødelagt og ganske i svima. 

Jeg kom til mamma og hun ble helt sjokkert da hun så meg. Jeg var helt grønn i ansiktet. Jeg siklet, klarte ikke få i meg mat, så vi dro rett til sykehuset. Da jeg kom til sykehuset fikk vi beskjed om at jeg hadde fått en abscess i halsen. Og de synes det var rart at jeg i det hele tatt klarte å puste. 

Igjen hadde jeg gått med en abscess litt lenger enn jeg burde. Og ære være at det har gått bra. Det er virkelig meningen at jeg skal være på denne jorda en stund til.

Så håper jeg at dere der ute forstår galskapen og at vi må tørre å snakke åpent om de alvorlige konsekvensene som oppstår ved rus bruk.

Jeg lever, og tusen takk for at du ville høre min historie!!! 

I går var to av deltakerne fra Lyset i Hverdagen så heldige å få være med Petter på foredrag på Mulighetskonferansen (Konferanse for NAV ansatte i hele Norge). De var med for noen uker siden også, men da satt de bakerst og så på mens Petter nevnte Lyset i hverdagen. Denne gangen ble de med opp på scenen for å snakke selv. 

Det var ca 500 mennesker i salen, så vi hadde en del tanker og følelser før vi gikk opp på scenen. Men vi gjorde det….

Vi har vist en stund at Daniel og meg skulle få være med Petter og snakke om Lyset i hverdagen i foredraget hans. Vi hadde skrevet ned noen ord, så vi skulle vite hva vi skulle si, men vi fant ut litt før at det beste er om Petter bare stiller oss spørsmål. Det blir fort til at man bare glor ned i arket, og det blir veldig opp ramsende og lite interessant å høre på. Mye bedre om det virkelig kommer fra hjerte, der og da.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Før når jeg skulle snakke foran mennesker ble jeg svett i henda, svett generelt, rød i ansiktet, fikk skjelvende stemme. Jeg snakket også veldig lavt. Jeg tenker tilbake på det nå og skjønner at det var en blanding av angst, dårlig selvfølelse og mangel på selvtillit. Mens jeg har vært med i Lyset i hverdagen har jeg virkelig fått pushet disse grensene. Jeg har lært å bli trygg på nye mennesker, jeg har snakket foran små menneske samlinger, store menneske samlinger og jeg har vært på tv. Det har tatt tid og bli tryggere på meg selv, men det har blitt mye bedre siden jeg ble med i lyset i hverdagen.

Så under foredraget i dag gruet jeg meg faktisk ikke så mye som jeg har gjort tidligere. Tidligere har nervene kommet noen dager før, også kom de noen timer før, og nå kommer de rett før jeg skal begynne å snakke. I dag så gikk det overraskende bra. Jeg kjente jeg var nervøs, men ikke i nærheten så skjelven og svett som tidligere. Og det føles så utrolig godt at jeg ser fremgangen så tydelig. 

Den mestringsfølelsen det gir. Wow!

Jeg har tidligere slitt med angstanfall og sosial angst, og fobi angst. Jeg vet nå at mye av disse var også rus fremkalt angst. Jeg sleit litt med angst etter jeg sluttet med rus også, men det gikk fort over når jeg tok tak i problemene og ikke lot angsten vinne. 

Det er veldig vanskelig å gjøre noe når du kjenner angsten, fordi du vil jo helst bare rømme fra det, men da vinner angsten, og da blir den bare sterkere. 

Så man må bare pushe seg selv, for da blir lettere etterhvert!

Ellers i dag så Fikk vi utrolig mye bra tilbake meldinger på foredraget, hvor bra prosjektet er, og hvor flinke vi var osv… Og det er selvfølgelig super motiverende å få slike tilbakemeldinger. 

Hvis noen har lyst å starte ett slikt prosjekt så ta kontakt med Ragnhild også kan dere få noen tips. Fordi vi trenger flere slike prosjekter. Kan ikke få sagt det nok !

Takk til Petter for en super mulighet, og takk til deltakerne på Mulighetskonferansen som avsluttet fremlegget vårt med trampeklapp 🙂

Jeg forstår enda ikke hvorfor det gikk så galt. 

Det som vi bare hørte og leste om. Det begynte på ungdomsskolen, da hun kom synlig ruset hjem en kveld. Hun innrømte tvert at hun hadde røyket hasj og med hvem. Dette måtte tas ved roten, så jeg tok kontakt med det som var av hjelpeapparat, inkludert skolen. Min datter ble utredet og det viste seg at hun har problemer med hukommelsen. Hun begynte å gå ukentlig hos rus-psykolog hos psykiatrisk ungdomsteam. Jeg tok også jevnlig urinprøver av henne. Det gikk greit og hun fullførte 2. året på videregående. Da 3. året startet, og hun ikke fikk praksisplassen hun ble oppfordret til å søke, begynte atferden hennes å endre seg. Hun var mye ute, lå over hos venner. Venner jeg aldri hadde hørt om. Ny kjæreste, som jeg ikke traff ofte. Hun svarte ikke på telefoner eller ringte tilbake. Jeg forsto ingenting, for vi hadde alltid hatt så nær kontakt. Av og til stakk hun innom for en dusj og rene klær, andre ganger for å sove.

Plutselig forsvant hun, og det kunne gå dagevis uten et livstegn. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hadde en episode hvor hun var søkk borte en uke. Jeg reiste til byen om kvelden med bilde på telefonen min, og spurte om noen hadde sett henne. Jeg visste hvor jeg skulle gå, for litt hadde hun jo fortalt. Fortalte om andre som slet med rus, men ikke hun selv. Hun gjorde neste ikke annet enn å lyve, lyve om alt og ingen ting. Jeg kjente henne ikke igjen, dette var ikke MIN datter. Samtidig hadde jeg jevnlig kontakt med rustjenesten, men det var begrenset hva de kan gjøre for meg. 

Det ble mange turer til byen, noen ganger fant jeg henne, andre ganger ikke. Det ble mange søvnløse netter, og tidvis klarte jeg ikke å gå på jobb. Jeg var så sliten. Det var jo barnet mitt som var der ute, og jeg kunne ikke beskytte det jeg elsket høyest.

Etter en tid, var det ny kjæreste, og enda en. Bare gutter med rusproblemer. Det var en av disse som ringte meg, og fortalte at hun hadde tatt en overdose. Heroinmisbruket var et faktum. Flere overdoser har det vært, men mye fikk jeg ikke vite pga taushetsplikt. Jeg var alltid i spenn, og jeg bad til Gud om at han måtte passe på henne.

Så kom en tid som ble lettere. Hun var lettet over at jeg nå visste, og hun lovet å være ærlig. Det ble utallige avbrutte avrusninger, samt en tvangsinnleggelse. Maktesløsheten var vond å føle på, men jeg var helt bestemt på å støtte henne og ikke gi henne opp. Mange gode råd kom, men jeg gjorde det som føltes riktig for meg:

Tålmodighet og kjærlighet!

Hun fikk tildelt den etterlengtede leiligheten, og hun greide å ligge unna rusen. En barndoms kjæreste kom inn i hverdagen hennes, og var en utrolig god støtte. Men allikevel manglet det noe. Hva skulle hun fylle dagene med? 

Angsten og depresjonen meldte seg, og noen såkalte småsprekker innimellom. Men hun hentet seg inn hver gang. Så kom telefonen jeg ønsket meg. Hun forteller med stor iver at det skal satses på et prosjekt, og at hun skal få være med å bestemme, og at hun også vil få noen oppgaver. Det skal hete “Lyset i hverdagen”, forteller hun videre.

Jeg er så glad for at Lyset i hverdagen finnes i Bærum, for nå begynner jeg å kjenne igjen min egen datter. Jeg er så trygg på de flotte menneskene hun har med seg, for hun fortjente litt drahjelp nå!

Hvorfor gikk det så galt? 

Vet ikke…, men nå går det fremover….steg for steg!!!

Varme klemmer fra en mor som vet hvordan det er å gå gatelang å lete etter det kjæreste man har, sitt eget barn……..

Vi våknet i de herlige hotell sengene, men søvnen hadde ikke vært så god. Det var mange tanker, og nervene satt uttapå huden. Vi dro for gardinen, og sola var ihvertfall med oss i dag. Vi fikset oss, kledde oss, og tok med det vi skulle, fordi vi måtte rett videre etter frokosten. Vi kom inn i matsalene, og herreguuud, såå syykt mye digg mat!! Det var jo helt utrolig! Jeg ba Ragnhild om å ta bilder av maten. Jeg stappet tallerken full av egg, bacon, nøtter, frukt, grønt, ferskt brød og kjeks. Forsynte meg to ganger, og tok med en dessert bolle i veska.

Vi spaserte så nedover mot Aker brygge. Sola varmet, og det var kjempe flott å spasere nedover i dag. Vi møtte Petter utenfor Tv 2 lokalet. 

Gikk inn, opp i 3 etg. og ææææ shiiit, der var studio; sofaen de sitter i, bordet de sitter ved, kjøkkenet til Wenche. Alt man ser på tv, men nå var det rett foran meg, alt var inne i ett glassrom. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Vi gikk litt forbi det og der ble vi møtt av mange rolige mennesker, vi ble tilbudt en mat bit og noe å drikke. Vi ble sendt inn til sminken, ett lite og ganske varmt rom, det passet fint nå tenkte jeg.. akkurat som jeg ikke var svett og varm nok fra før. Men kom meg gjennom, og sminkørene var veldig hyggelig, og de spurte underveis om man hadde noen ønsker, og om man var fornøyd. Og de var veldig raske og proffe, merket at de hadde gjort det en del ganger før. 

Så fikk vi på en mikrofon, og nå kom program lederne Desta Marie ut og hilste på oss. Det var nå reklame. Jeg spurte om det var mulig å komme inn å sette seg i sofaen, og bli litt vant med det, og selvfølgelig gikk det greit. Det var en helt merkelig følelse, det gikk bare mer og mer opp for meg hva jeg nå hadde sagt ja til. 

Nå satt jeg der, i den gule sofaen, den jeg har sett sååå mye på tv, og kameraene sto nå rundt akkurat MEG. 

Wenche var på kjøkkenet og klokka foran oss tikket ned. 6 minutter og noen sekunder igjen……….

Klokka gikk sekund for sekund. Herregud, som hjertet dunket fortere og fortere. 
00 min og 00 sekunder, Wenche var ferdig, og der begynte kameraene å trille mot oss Desta Marie programlederen, begynte å snakke der hun satt i sofaen foran meg. Jeg trodde jeg skulle dø!! Jeg har aldri aaaldri hatt så harde hjerte slag før. Trodde noen sekunder jeg skulle besvime. Så var det i gang ja, Ragnhild svarte fint for seg, så var det min tur, og jeg klarte å presse 2 setninger ut. Det var ikke så enkelt å dele sin livshistorie på tv allikevel. Men med god støtte fra de 2 flotte menneskene jeg var der med, og selvfølgelig den utrolig proffe Desta Marie, så tok jeg meg heldigvis fint inn.

For en utrolig opplevelse dette var. Og såå deilig det var å bli ferdig. Men utrolig kult og takknemlig for at jeg har fått være med på noe så stort og utrolig!

Etterpå ble vi med Petter for å hilse på noen flere kule folk. Så tok vi en velfortjent kakao på =kaffe med Petter. 

WHAT A DAY, HUH?

Innslaget fra God morgen Norge har blitt vist over 10.000 ganger på vår egen Facebookside og det er helt sinnsykt!!!

Vil dere se oss på tv, følg linken: https://www.tv2.no/v/1450701/

Følg oss gjerne på Instagram: https://www.instagram.com/lysetihverdagen/