Måned: oktober 2019

Turen til Lillehammer gikk supert og vi koste oss så mye. Først fikk vi en fin togtur sammen, det tok nesten tre timer, men det var deilig å bare legge seg ned å slappe av en stund. Da vi var fremme på Lillehammer tog stasjon sto taxien klar for å hente oss, dette var jo stas.

Da vi kom frem ble jeg kjempe glad, det svære fine hotellet så nesten ut som ett slott. Rolig og fredfullt var det også. Vi gikk til rommene for å pakke ut og etterpå tok vi taxi nok en gang til Egon for å spise middag 

På Egon kunne vi bestille hva enn vi ville til middag og ble skikkelig skjemt bort. Da vi var mette dro vi til hotellet igjen og bestemte oss for å gå å slappe av å gjøre oss klare til konferansen vi skulle til neste dag. Uff jeg gruet meg sååååå mye selv om det hjalp mye å ha gode mennesker rundt meg. Jeg skulle si noen få setninger men bare tanken på det fikk hjerte til å slå, og det ville ikke gi seg. Jeg prøvde å kose meg men jeg hadde det samtidig i bakhode hele tiden selv om det var bare noen få setninger. Selv om jeg var dødssliten etter denne fine dagen sov jeg kun en og en time i sammenheng, og jeg var veldig tidlig ute for å prøvde å forsikre meg om at snakkingen skulle gå bra. 

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Når jeg våkna det første jeg følte var en angst følelse og en følelse at jeg ville bare løpe så langt jeg kunne.

Jeg møtte jentene å vi gikk for å spise frokost. Sååå mye mat,det var deilig å få servert noe for en gang skyld å, isteden for å være den som alltid serverer til andre.Det var sikkert over hundre retter å velge, til frokost 

Vi spiste masse og fylte opp energien til Havang konferansen.

Vi gikk inn til konferansen å jeg ser alle menneskene, jeg tenkte at det var ikke så ille som jeg hadde trodd i hode mitt så langt. Vi fikk alle ett skilt med vårt navn på når vi kom 🙂 Det var forskjellige mennesker med forskjellige historier som delte vanskelige ting og historier. Jeg ble rørt og det å høre så mange forskjellige historier fikk meg til å føle meg varm å at jeg ikke er alene om ting noe som hjelper enormt mye. Når det var vår tur til å fremføre kjente jeg hjertebank i hele kroppen, men så fort jeg begynte å snakke merka jeg at det gikk fint å jeg lo nesten av meg selv, for alle var jo forstående og snille 

Jeg var skikkelig fornøyd med hele turen og jeg var såååå glad for at jeg var med, alle vi var kjempeflinke og jeg gleder med til å oppleve mer ting vi kan mestre sammen. 

Herliiiig, i dag våknet vi på hotellrommet! Dro gardinene til siden, så lyset utenfra lyste opp rommet med naturlig lys. Vi hadde alle sovet godt, og var uthvilt å klare for foredrag om noen timer. Men først skulle vi ned å spise den berømte hotell frokosten. Luksus frokost! Vi spaserte ned, fant ett bord i ett hjørne, så vi satt litt alene. Det var ikke så mange der, noe som egentlig var veldig greit på morgen kvisten. Vi gikk mot maten, tok med en tallerken, plukket med oss det vi ønsket. «Vil du ha en omelet»? Spør en dame som jobbet der. «JA TAKK!» DE stekte omeletten til meg, akkurat sånn som jeg ønsket den. Det var ikke mye som manglet kan man si. Plukket med oss både: salat, agurk, flere typer nøtter, baguette, brød, pålegg av alle slag, bacon, fersk presset juice, og kaffe. Vi tok oss god tid, koste oss med maten, og tok noen turer til for å fylle på tallerkenen.

Med litt for overstappa mage gikk vi opp på rommet igjen for å pakke tingene våre for å sjekke ut for denne gang. Nå var det 3 timer til vi skulle på scenen. Vi var egentlig ikke så nervøse enda, men vi følte vi kunne vært bedre forberedt. Men det føler man nesten alltid virker det som…

Vi satt oss i en sofa utenfor salen og øvde litt, og tiden gikk aaalt for fort, for plutselig var det lunsj. Og der var vi ikke alene. Det var såå fult, og så høyt lyd nivå. Men Ragnhild hadde vært tidlig ute og funnet en bord, så vi tok med tallerken og fant oss litt mat. Og for nydelig mat var det. Ville ikke kalt det lunsj, heller middag. Og flere typer mat å velge mellom. Som en drøm. Vi spiste og nærmet oss tom tallerken så titter vi på klokka. Og herregud vi skulle på om 15 minutter!!!

Vi går mot salen, ..der, den berømte tomme salen med 350 tomme stoler , var nå fylt med mennesker. Vi fikk satt på mikrofonen, også går Ragnhild på scenen. Vi setter oss ved scene trappa, så vi kommer oss fort opp når det er vår tur.

Nå kommer nervene, å herregud angsten, hjerte dunker, blir svett, klam i henda. Den følelsen. Tenker Tina. Kanskje siden den kommer nå, kanskje jeg slipper den på scenen.

«Tina og Daniel, klare for å komme opp»? Sier Ragnhild. Salen klapper. Filmen om Tina starter, og snart var det Tina sin tur å fortelle sin historie. Filmen nærmet seg slutten, og der kom angsten og det som følger med, igjen. Hun begynte å lese fra arket, med skjelvende stemme, og om-stokket ordene smått. Men halvveis inn så gikk det litt over, og det gikk litt lettere.

Så var det Daniel sin tur. Filmen om Daniel gikk, og så skulle Daniel fortelle sin historie. Han blir sjeldent nervøs, men når han kommer på scenen så får han ofte jernteppe, og det han har øvd inn blir borte. Og dette skjedde i dag. Men han fikk sagt det meste, og viktigste.

Alt i alter vi veldig fornøyd med gjennomføringen i dag. Ragnhild var kjempe flink, og vi er stolte av at vi klarte det, og fullførte. Og ikke minst fikk promotert litt. Og det er det viktigste.

Takk for at vi fikk delta på Lavterskelkonferansen 2019 og KoRus Øst. Vi har fått kost oss masse og fått utfordret oss selv 🙂 

Nå håper vi at flere kommuner vi bli med på “Lyset i hverdagen” reisen og starte opp i sin egen kommune <3 

“Donk” sa bildøra en siste gang, og vi var alle «ready to go».

Vi satt kursen mot Gardermoen. Clarion Hotel & Congress Oslo airport var stedet vi i natt skulle tilbringe tid på før vi skal holde foredrag på Lavterskelkonferansen i morgen. 
 

Vi ankom hotellet. Her hadde Daniel og Tina vært før sammen med Petter uteligger. Da var det Nav konferansen her. Se innlegget her!

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Det føles alltid så godt å komme på hotellrommet. Det føles så luksus og avslappende. Man får liksom koblet litt av fra hverdagen.

Klokka ble 1830 og vi gikk ned for å møte de som holder konferansen. Vi gikk inn i salen vi i morgen skal være, og der sto 350 tomme stoler. Og da gikk det virkelig opp for oss at vi skal stå på denne scenen foran masse mennesker om under 24 timer. Først nå begynte vi å kjenne nervøsiteten smyge på.

Vi gikk så gjennom foredraget for å sjekke om alt var ok med lyd og bilde. Også marsjerte vi til middag. 

Meget god indrefilet fikk vi servert. Mmm!!!

Så nå sitter vi på hotell rommet – forbereder og går gjennom en siste gang, før vi skal ta kvelden. Sykt digg med nye PCér fra HP.

I morgen blir det hotellfrokost som skal bli veldig godt, også foredrag tid.  

Vi “grugleder” oss, men gleder oss til å fortelle deg åssen det har gått!

Så følg med på neste innlegg!! ?

Natta fra oss! <3 

Jeg vet at vi og de eldre har en ting til felles. De fleste av oss vet hvordan det er å sitte dag etter dag, inne og alene. 

 

I stillheten og ensomheten, bare undres om noen der ute som vil huske på akkurat meg….??

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I en liten leilighet eller kanskje til og med et lite mørkt rom. Kanskje ikke bevege seg noe særlig på lenge eller spise mat på flere dager. Hvorfor.. Jeg vet ikke, kanskje fordi mange av oss har kommet seg oppi en ond sirkel av for mange vanskelige ting, altfor mange feil er gjort, for mange skumle situasjoner.. Det er iallfall det som har fått meg til å sitte inne en veldig lang tid, skremt av livet rett og slett! Bare fordi jeg ble kjent med en fyr jeg aldri burde blitt kjent med, som satt meg i så mange skumle situasjoner at jeg ikke lenger hadde lyst til å gå og gjøre noe som helst. Det å risikere å bli så redd eller at noe skal gå så galt, sånn som det alltid gjorde. Den prisen vil jeg ikke betale noe mer og da er det tryggere inne, hjemme, alene…… 

De eldre må sitte meste parten av livet sitt ensomme og alene, fordi de blir gamle og de kan ikke noe for det. Jeg tror de vet at de ikke blir yngre og at livet har en utløpsdato.

Jeg vet ikke hva som er verst eller hva jeg blir mest deprimerte av.. 

Jeg har jo også blitt eldre, men jeg kjenner ikke meg selv så mye igjen, men nok til å vite at jeg fortsatt er der hvor jeg var for ca. syv år siden, glad, full av liv, håp, lyst til å gå ut å gjøre ting, oppnå noe, nå sliter jeg, for det er deprimerende å tenke at jeg har så lite lyst til å stå opp til hverdagen, til livet og alt som følger med den.

Så når vi er på Capralhaugen og tilbringer gode stunder med de eldre, tror jeg på de når sier at de gleder seg til vi kommer. For mange er dette det eneste de gleder seg til en gang i uken. Den tiden vi har sammen er så uendelig verdifull. Når vi er der føler jeg bare på meg at vi har så godt av det både vi alle i gruppen vår og de eldre. Også er det ingen som dømmer hverandre, det kan du være sikker på. Det virker som om vi sitter i samme båt og forstår hverandre godt. 

Lyset i hverdagen er noe jeg gleder meg over å gå på, det er ett sted hvor jeg har følt meg absolutt tryggest. Det har ført til at jeg er i ganske så mye bedre humør, og jeg ser lysere og tryggere på livet. 

Jeg har så gode og varme folk rundt meg i «Lyset», og føler jeg har en grunn til å gidde å stå opp å gå ut døra om morgenen. Og jeg vet at hvis jeg har noe på hjerte så er de alltid der for å lytte på meg. 

                                                  ?Lyset i hverdagen ?