Herliiiig, i dag våknet vi på hotellrommet! Dro gardinene til siden, så lyset utenfra lyste opp rommet med naturlig lys. Vi hadde alle sovet godt, og var uthvilt å klare for foredrag om noen timer. Men først skulle vi ned å spise den berømte hotell frokosten. Luksus frokost! Vi spaserte ned, fant ett bord i ett hjørne, så vi satt litt alene. Det var ikke så mange der, noe som egentlig var veldig greit på morgen kvisten. Vi gikk mot maten, tok med en tallerken, plukket med oss det vi ønsket. «Vil du ha en omelet»? Spør en dame som jobbet der. «JA TAKK!» DE stekte omeletten til meg, akkurat sånn som jeg ønsket den. Det var ikke mye som manglet kan man si. Plukket med oss både: salat, agurk, flere typer nøtter, baguette, brød, pålegg av alle slag, bacon, fersk presset juice, og kaffe. Vi tok oss god tid, koste oss med maten, og tok noen turer til for å fylle på tallerkenen.
Med litt for overstappa mage gikk vi opp på rommet igjen for å pakke tingene våre for å sjekke ut for denne gang. Nå var det 3 timer til vi skulle på scenen. Vi var egentlig ikke så nervøse enda, men vi følte vi kunne vært bedre forberedt. Men det føler man nesten alltid virker det som…
Vi satt oss i en sofa utenfor salen og øvde litt, og tiden gikk aaalt for fort, for plutselig var det lunsj. Og der var vi ikke alene. Det var såå fult, og så høyt lyd nivå. Men Ragnhild hadde vært tidlig ute og funnet en bord, så vi tok med tallerken og fant oss litt mat. Og for nydelig mat var det. Ville ikke kalt det lunsj, heller middag. Og flere typer mat å velge mellom. Som en drøm. Vi spiste og nærmet oss tom tallerken så titter vi på klokka. Og herregud vi skulle på om 15 minutter!!!
Vi går mot salen, ..der, den berømte tomme salen med 350 tomme stoler , var nå fylt med mennesker. Vi fikk satt på mikrofonen, også går Ragnhild på scenen. Vi setter oss ved scene trappa, så vi kommer oss fort opp når det er vår tur.
Nå kommer nervene, å herregud angsten, hjerte dunker, blir svett, klam i henda. Den følelsen. Tenker Tina. Kanskje siden den kommer nå, kanskje jeg slipper den på scenen.
«Tina og Daniel, klare for å komme opp»? Sier Ragnhild. Salen klapper. Filmen om Tina starter, og snart var det Tina sin tur å fortelle sin historie. Filmen nærmet seg slutten, og der kom angsten og det som følger med, igjen. Hun begynte å lese fra arket, med skjelvende stemme, og om-stokket ordene smått. Men halvveis inn så gikk det litt over, og det gikk litt lettere.
Så var det Daniel sin tur. Filmen om Daniel gikk, og så skulle Daniel fortelle sin historie. Han blir sjeldent nervøs, men når han kommer på scenen så får han ofte jernteppe, og det han har øvd inn blir borte. Og dette skjedde i dag. Men han fikk sagt det meste, og viktigste.
Alt i alter vi veldig fornøyd med gjennomføringen i dag. Ragnhild var kjempe flink, og vi er stolte av at vi klarte det, og fullførte. Og ikke minst fikk promotert litt. Og det er det viktigste.
Takk for at vi fikk delta på Lavterskelkonferansen 2019 og KoRus Øst. Vi har fått kost oss masse og fått utfordret oss selv 🙂
Nå håper vi at flere kommuner vi bli med på “Lyset i hverdagen” reisen og starte opp i sin egen kommune <3
