I en liten leilighet eller kanskje til og med et lite mørkt rom. Kanskje ikke bevege seg noe særlig på lenge eller spise mat på flere dager. Hvorfor.. Jeg vet ikke, kanskje fordi mange av oss har kommet seg oppi en ond sirkel av for mange vanskelige ting, altfor mange feil er gjort, for mange skumle situasjoner.. Det er iallfall det som har fått meg til å sitte inne en veldig lang tid, skremt av livet rett og slett! Bare fordi jeg ble kjent med en fyr jeg aldri burde blitt kjent med, som satt meg i så mange skumle situasjoner at jeg ikke lenger hadde lyst til å gå og gjøre noe som helst. Det å risikere å bli så redd eller at noe skal gå så galt, sånn som det alltid gjorde. Den prisen vil jeg ikke betale noe mer og da er det tryggere inne, hjemme, alene……
De eldre må sitte meste parten av livet sitt ensomme og alene, fordi de blir gamle og de kan ikke noe for det. Jeg tror de vet at de ikke blir yngre og at livet har en utløpsdato.
Jeg vet ikke hva som er verst eller hva jeg blir mest deprimerte av..
Jeg har jo også blitt eldre, men jeg kjenner ikke meg selv så mye igjen, men nok til å vite at jeg fortsatt er der hvor jeg var for ca. syv år siden, glad, full av liv, håp, lyst til å gå ut å gjøre ting, oppnå noe, nå sliter jeg, for det er deprimerende å tenke at jeg har så lite lyst til å stå opp til hverdagen, til livet og alt som følger med den.
Så når vi er på Capralhaugen og tilbringer gode stunder med de eldre, tror jeg på de når sier at de gleder seg til vi kommer. For mange er dette det eneste de gleder seg til en gang i uken. Den tiden vi har sammen er så uendelig verdifull. Når vi er der føler jeg bare på meg at vi har så godt av det både vi alle i gruppen vår og de eldre. Også er det ingen som dømmer hverandre, det kan du være sikker på. Det virker som om vi sitter i samme båt og forstår hverandre godt.
Vafler lages med ekte kjærlighet <3
Lyset i hverdagen er noe jeg gleder meg over å gå på, det er ett sted hvor jeg har følt meg absolutt tryggest. Det har ført til at jeg er i ganske så mye bedre humør, og jeg ser lysere og tryggere på livet.
Jeg har så gode og varme folk rundt meg i «Lyset», og føler jeg har en grunn til å gidde å stå opp å gå ut døra om morgenen. Og jeg vet at hvis jeg har noe på hjerte så er de alltid der for å lytte på meg.
