Jeg blir så utrolig sint når han ikke svarer! Han vet jo at jeg blir bekymret, det har jeg fortalt mange ganger. Nå har jeg bestemt meg, nå er det nok! Jeg føler at det bobler inne i meg. Som en vulkan av følelser. Dette er siste gangen! Jeg klarer ikke en runde til. Etter å ha ringt ham minst 100 ganger, og sendt like mange meldinger uten å få svar, så er jeg helt sikker på at noe har skjedd. Ringerunden i familien har startet. Nei, det er ikke noen i familien som hørt fra ham de siste dagene. Nå har bekymringen blitt til noe annet. Jeg er redd. Jeg er skrekkslagen! Alt sinne er borte. Jeg vil bare høre at alt er bra med ham, at han lever. Nå bobler det ikke lenger.
Nå er jeg tom, stiv, nesten lammet av skrekk.
Jeg er så utrolig heldig skjønner du. Jeg har verdens beste jobb, og det som er så forbausende er at jeg har hatt fine og spennende arbeidsplasser stort sett hele livet mitt. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker som har lært meg så utrolig mye om livet og om mennesker. Jeg er utdannet psykiatrisk sykepleier og har jobbet innen rus og psykiatri i over 20 år. Jeg er også pårørende til verdens fineste, snilleste person, han jeg skriver om i begynnelsen i innlegget. Dessverre sliter han i perioder med blandingsmisbruk og psykiske problemer. Da opplever han og vi som pårørende overdoser, vold, ulykker og sykdom. I de periodene savner jeg ham fryktelig mye, han er jo min beste venn, som forsvinner inn i en annen verden innimellom.
Greia er jo den at vi stort sett alle er pårørende.
Nesten alle har noen i sin nærhet som sliter eller har hatt det strevsomt med noe. Eller så kan det være en selv som ikke har det helt bra. For det er jo sånn at sykdom, ulykker og hendelser skjer oss, og som oftest ser man ikke på en personen hvordan han eller hun har det.
Jeg kan bli fryktelig irritert på mennesker. Det kan være de mest tullete ting jeg blir irritert over. Hvorfor bruker ikke dette mennesket munnbind på bussen? Hvorfor gjør den personen slik eller sånn? Så går jeg noen runder med meg selv. Jeg vet jo egentlig ikke noe om denne personen. Det kan jo være sånn at denne personen har hatt Covid. Eller kanskje har lungekreft, eller kanskje sliter med sånn uhyggelig angst at det er umulig å bruke munnbind. Det kan være så mye og jeg vet ingenting. Så tenker jeg litt til og kommer frem til at sånn er det jo i alle møter med andre mennesker. Alle har jo sitt, sin historie som jeg ikke vet noe som helst om. Jeg får ikke gjort noe med de vonde, kaotiske eller fortvilende følelsene, eller hva personen enn bærer på. Men jeg kan møte alle med omsorg og respekt, og være ydmyk og snill. Det er jo noe med at man ser som oftest ikke på en menneske hvordan han eller hun har det, eller dennes historie. Alle har sine opp- og nedturer i livet, uansett hvor vi befinner oss. Om det går opp eller ned så blir dagen som oftest bedre om vi møter hverandre med snillhet og omsorg.
Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about, Be kind — ALWAYS.
