Nå er det en stund siden forrige innlegg, og det er en god grunn til det. Jeg har vært syk siden aktiviteten jeg nå skal fortelle om. Som vanlig var det onsdag og vi møttes tidlig om morgenen på Postrampa på Løkketangen. Dagen før, kom jeg meg ikke opp av senga før langt utpå ettermiddagen. Klokka må vel ha vært nærmere tre før jeg satt beina på gulvet. Det var andre døgnet, hvor jeg ikke hadde sovet et eneste sekund. Mange i gruppa har det verre, men dere som lesere må være enig: å ikke sove på flere døgn, er ikke digg. Det gjør at dagen blir ødelagt. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vandrer bare rundt i en kvalmende tåke, en rus som ikke er god.
Denne natta lå jeg bare og stirret i taket som snurret. Med en gang, tenkte jeg at søvnløsheten, var et resultat av et dårlig sexliv i det siste. Medisinene jeg går på, har en jævlig bivirkning som jeg aldri har fått før nå, den kan bidra til impotens. Jeg er 25 år og skal ikke ha det problemet. Det har hendt jeg har tatt Viagra for å gjøre opplevelsen bedre og fantastisk. Men nå hadde jeg ikke flere igjen, fattern som jeg har pleid å få av, har flyttet langt unna til «Hamar», så jeg hadde ikke annet valg enn – for å gjøre «Andrea» (vi kaller henne det) fornøyd – dra til et apotek i Asker.
Uten resept har du ikke mange alternativer, men siden klokka bare var elleve på formiddagen, trodde jeg at jeg hadde god tid til å spørre ut farmasøytene. Jeg trodde ikke det skulle være noen andre kunder der så tidlig. Men den gang ei.
Fire stykker stod i resept kø og brukte ventetiden på å lese bak påpakningene med diverse allergimedisiner. (Det er jo sesong). En farmasøyt stod og pakket opp og dyttet varer inn i hyller. Jeg gikk forsiktig bort og kremtet.
-«Unnskyld?»sa jeg.
– «Ja, kan jeg hjelpe deg med noe?»
Hun rettet seg umiddelbart opp og jeg gikk nærmere øret hennes, for å nærmest hviske. Jeg snakket i munnviken, mumlende.
– «Har dere noe reseptfri Viagra, kanskje noen urter eller helsekostprodukt, noen alternativer?»
-«Unnskyld, jeg hørte deg ikke, kan du si det en gang til?»
– «Viagra…»jeg mumlet og så bort på de andre kundene. En av dem, en dame i tretti-årene, sannsynligvis på p-pille- eller angrepille-jakt, ga meg et kjapt blikk.
– «Du er nødt til å snakke høyere…»
– «VIAGRA, FOR HELVETE!»skrek jeg – «faen, er man nødt til å bruke megafon for at dere skal høre?!».
Farmasøyten kremtet og så bort på en kollega. Hun henviste meg til helsekostutvalget og sa jeg burde prøve et av preparatene til 349 kroner. Det hadde visst god effekt. Den eneste bieffekten var hårtap. «Nå må du velge, «Petter»», tenkte jeg for meg selv – «hår eller kuk…»
Jeg gikk for sistnevnte. Andrea kom hjem til meg, jeg lagde middag, vi tok et glass vin……. Resten er historie……?
Dagen etter var det klart for tur med Lyset. Mens hun lå der og drømte om meg, gikk jeg ned til Løkketangen hvor jeg skulle møte resten av Lyset. Jeg ble glad for å se dem igjen.
Da vi kom fram til Høvik og Stranda Kajakk klubb, ble vi møtt av tidligere VM Morten Minde som satte i gang med en kjapp opplæring: hvordan vi skulle gå ut i båten, padle, osv. Selvfølgelig måtte jeg ordentlig på do, så jeg gikk inn i klubbhuset. Etter at ryggen var tømt, var vi to stykker som var først ut med å sette i gang med padlinga. Det jeg trodde skulle være vanskelig, viste seg å være ganske lett! Som kjent har jeg rimelig OCD, så jeg var litt bekymret for hvor mange som hadde sittet halvnaken i kajakkene fra før – men jeg bet det i meg og smurte meg inn med nok antibac. Jeg må være litt forsiktig. Jeg har hatt klamydia tretten ganger (én gang fikk jeg det faktisk fra en som het Lydia), og blir snart resistent mot antibiotika. Men nok om det. Padleturen rundt i sundet gikk som en drøm. Det var usedvanlig deilig å cruise rundt, uten mobil, og nesten i ett med vannet.
Tilbake igjen fra den første turen, stod resten av gjengen og ventet. Morten spurte om jeg ville prøve en kajakk som var 15 centimeter smalere, med en sjanse stor for å måtte bade. Jeg takket naturligvis ja. Etter å ha fått flere av oss i de ‘’normale’’kajakkene, hentet han den smale kajakken. Først ut var meg, jeg satt meg oppi, holdt fast i brygga i fem minutter, før jeg slapp og tok ett padletak – før kajakken snurret rundt og jeg havnet i vannet.
Da jeg hadde kommet meg opp på land, ville flere prøve – og jeg satt i gang en kampanje for å få damen bak det hele – Ragnhild til å prøve. Det var lettere sagt enn gjort. Hun prøvde å sluntre seg unna, fikk hyppige ‘’telefonsamtaler’’osv. Men hun måtte prøve. Det var tross alt hun som hadde meldt oss på dette. (Det får da være grenser).
Jeg filmet med Aleksander sin telefon i det hun satte seg i kajakken. Nærmest livredd, holdt hun med hardt grep i brygga selv om Morten også holdt godt fast i bakenden. Hun satt trygt og godt, men de gangene den dårlige balansen tok overtaket (de av dere som har prøvd, vet at dette er vanskelig) måtte jeg le. Jeg begynte å bli utålmodig. Kameraet på iPhonen til Aleksander telte 14 minutter med opptak – og det er ikke bra TV – så jeg måtte insistere på at Ragnhild skulle slippe taket i brygga. Og da hun endelig gjorde det, gikk hun som forventet i vannet med et feminint skrik. Det er lenge siden jeg har ledd så godt. Heldigvis ble det filmet fra alle slags vinkler: når jeg har fått fikset macen min, forhåpentligvis snart, skal vi legge ut en redigert versjon på sosiale medier, til glede for publikum. Hadde vi hatt en norsk utgave av America’s Funniest Home Videos, hadde vi tatt førstepremien.
Tusen takk til Morten Minde (han har bursdag i dag også- så et hjertelig gratulerer med dagen!) som tok oss imot og lærte oss opp. Dette ble en hyggelig formiddag som jeg tror få av oss glemmer med det første. Stranda Kajakk klubb ruler!
Det er så fantastisk hvor mye jeg får oppleve etter at jeg ble med på Lyset i hverdagen. Så mange rundt omkring i Bærum og omegn støtter dette initiativet og prosjektet, så vi får opplevd mer enn de fleste.
Hold utkikk for neste blogginnlegg!
Og sist, men ikke minst – filmer fra denne morsomme dagen!
Følg med på Facebook og Instagram!
