Intervjuet er gjennomført av en deltaker i Lyset i hverdagen.
– Skal vi ta det intervjuet du har mast om nå eller senere?
Anthony putter en sjokoladebit i munnen og tygger godsakene nærmest ihjel, som gir meg god tid på å svare.
Vi kan kanskje ta det nå, så blir vi ferdige med det?
– Den er grei. Jeg håper det er lette spørsmål.
Jeg nikker med hodet og åpner skriveblokka hvor jeg har forberedt spørsmål for denne oppgaven jeg har fått – å intervjue ledere og deltakere til Lyset i hverdagen. Anthony er til vanlig veileder hos NAV Bærum, men har lagt prosjektet, som er et samarbeid med kommunen, nærme hjertet sitt. Det er veldig tydelig, for mannen er engasjert. Ikke før jeg har stilt det første spørsmålet, har han allerede avbrutt intervjuet flere ganger, bare for å sjekke etter gjengen som har stått utenfor lavvoen vi bor i, og røyket litt for lenge.
Hvordan kom du inn i Lyset i hverdagen – og vil du si at det er et ‘’passion project’’for deg? Og jobber du med noe i tillegg, eller til vanlig?
Avdelingslederen Ba og Ragnhild, initiativtakeren til gruppa, mente at jeg passet godt inn i et sånt type prosjekt. Da hadde prosjektet og organisasjonen, om du vil, holdt påi et drøyt år (siden juni 2018, journ. anm). Jeg er ganske fersk og ny i gruppa, jeg kom inn i april, men jeg føler at jeg har drevet med dette ganske lenge. Det er et positivt tegn når man har følelsen av at man har vært med på en reise lenger enn hva som er sant.
Det kan jeg se for meg.
Nok en gang avbryter han intervjuet, uten å si noe, for å sjekke ut noen tilstander. Jeg sitter rett ved det store bålet, i midten av lavvoen, ved kjøkkenbordet. Jeg har vært flue på veggen i to dager, når Bærum kommunes gullprosjekt ‘’Lyset i hverdagen’’og dens 10-12 deltakere har vært på aktivitetstur til Rødbysætra i Hurum. Det virker absolutt ikke som et tiltak, mer som en tur med venner. Man er ikke pliktige til noe som helst, man kan velge hvilke aktiviteter man vil være med på, men jeg har erfart at de tre lederne som er med på turen, er veldig gode til å overtale. Etter et minutt eller to, kommer Anthony tilbake. Denne gangen setter han seg til rette, som får meg til å tro at han nå dedikerer tiden sin til dette intervjuet. La meg spare deg som leser for gjentakende replikker og rett og slett si: han reiser seg opp og avbryter intervjuet mange ganger, og gjerne mellom spørsmål.
– Det er ganske spennende nå, sier han.
Hvordan da?
– Vi feirer jo jubileum denne måneden, et år med prosjektet.
Ja, det er ganske spennende. All kudos til kommunen som har innvilget til støtte til prosjektet.
– Absolutt. Jeg tviler på at andre kommuner i Norges land er like gavmilde.
Men for å komme tilbake til intervjuet – du dedikerer mye av fritiden og ikke minst arbeidstiden til dette prosjektet, men etter å ha blitt kjent med deg en stund, er det jo sant at du driver med masse annet. Og du har jobbet som mye rart – VELDIG mye rart. Så hva er det du fyller de få tomrommene med tid med?
– Jeg er jo karateinstruktør på deltid…
Han tenker litt etter, putter en ny sjokoladebit i munnen og tygger mens han snakker.
– Egentlig heltid, men det er vanskelig å kombinere med ‘’Lyset’’, som er en 24-7-jobb, egentlig. Og jeg har jobbet som politimann og miljøterapeut for barn og ungdom med spesielle behov. De to yrkene kommer godt med i denne jobben. Jeg har på en måte sett to sider av saken, når det kommer til rusmisbruk.
Jeg spør ham ut og graver litt i fortiden som halvveis medieprofil, en tid i livet sitt han er veldig fornøyd med å ikke dele så mye fra. Allikevel har jeg hørt han sitte rundt bålet disse dagene og fortalt historier.
Fortell meg veldig kort hva som kommer opp hvis man gransker Anthony Bratli lenge nok på Google…?
– Siden du spør, så skal jeg si det. Men jeg skal være veldig kort. Jeg var deltaker på Robinson-ekspedisjonen på TV 3, i 2008…og så har jeg vært på landslaget i karate. Svart belte.
Han sier det uten et snev av skryt. Det er tydelig at han lever for nåtiden.
– Neste spørsmål?
Ja, dette kan føles repetativt, men det er veldig viktig for meg å få fram, det er tross alt dette artikkelen skal handle om – hvor stor del av din hverdag handler om ‘’Lyset’’?
– Jeg jobber med det på kontoret kanskje ti timer i uka og mye mer på fritiden. For bare noen dager siden, hjalp jeg for eksempel en av deltakerne med å flytte inn i en ny leilighet. Det er ikke noe jeg får betalt for. Jeg surfer på nettet etter leiligheter, tar telefoner til for eksempel DPS (poliklinisk psykiatrisk mottak, journ. anm) og finner fram andre hjelpemidler til deltakerne, på fritiden og i helgene. Så du kan godt sitere meg påat Lyset i hverdagen er i bakhodet mitt tjuefire timer i døgnet, men ikke på en dårlig måte, tvert imot. Det er fint å hjelpe. Det er en fin følelse.
Også har du i tillegg fem barn?(!)
– Det stemmer. Og så ser jeg på deg som et av barna mine, egentlig alle deltakerne, som jeg pleier å si. Så jeg har veldig mange barn som jeg er glad i og ser på som familie.
Det er veldig hyggelig sagt. Penger er overhodet ikke drivkraften, altså?
– Absolutt ikke. Hvis det hadde vært tilfelle, hadde jeg jobbet med noe helt annet. Jeg bruker faktisk mine egne penger på bensinutgifter og sånt – og jeg kjører veldig mye for prosjektet.
Du er skikkelig engasjert, altså.
– Jeg lever etter et gammelt kinesisk ordtak: ‘’Heller én dag som tiger, enn hundre år som sau…’’Det gir meg en veldig glede å hjelpe andre.
Flere omtaler deg som snill og generøs…
– Jo, takk for det. Det var hyggelig sagt. Som jeg sa innledningsvis, så tar jeg med meg mye erfaringer fra politiet. Også skader det ikke å drive med instruksjon. Det er veldig mange erfaringer jeg kan ta med meg.
Har du fått en annen eller en ny innstilling til livet med dette prosjektet, og har du fått mer eller mindre respekt for oss med avhengighet?
– Ja, det har jeg absolutt. Man blir enda mer bevisst og glad for at de nærmeste i livet er friske, ikke minst privilegerte som ikke har havnet i noen problemer – i hvert fall ikke ennå. Når man får høre alle disse historiene, så skjønner jeg hvor heldig jeg egentlig er. Jeg har fått mye mer respekt for avhengige, enda mer enn det jeg så i politiet, hvor jeg håndterte det på en helt annen måte. Da hadde jeg jo Den Norske Lov i hånda, så med politiet kunne jeg ikke la meg drive av følelser, som jeg kan nå. Da var det rett inn i kasjotten for de som befant seg i en ulovlig rus. Jeg skulle egentlig ønske at det ikke var sånn. Kanskje det var en av grunnene til at jeg ga meg som politi. Jeg vet ikke…Men jeg har nok mer innblikk, som sagt, og forstår kanskje mer, for jeg har virkelig fått sett alle sidene – på godt og – veldig – vondt.
Hvordan er framtida til gruppa, både ønsketenkning og i teori og praksis? Ser du for deg at du blir med på reisen videre, og er det en reell mulighet for at kommunen kan innvilge mer subsidier eller midler, så det kan komme inn flere prosjektledere, og med det også flere deltakere? Føler du at det er vanskelig / irriterende at vi er dårlige på å holde avtalene i gruppa?
– Oi. Der talte jeg sju spørsmål. Er du sikker på at du har intervjuet noen før?
Kødder du eller, jeg har vært freelance journalist i snart ti år? Det er bare litt annerledes når jeg er en del av prosjektet. Føl deg fri til å dele opp…
– Jeg bare kødder med deg, Patrik.
Han tar mer snacks fra kjøkkenbordet i lavvoen. Denne gangen en munnfull med potetskruer. Jeg føler at jeg må legge til at klokken ikke har passert ni om morgenen, engang.
– Framtida til gruppa, er så enkel som at vi har planlagt aktiviteter ut året. Vi har tenkt å legge mer vekt på fysiske utfordringer. Siden alle vet at jeg driver med karate, har flere etterlyst noen timer i uka med kampsport eller selvforsvarskurs. Jeg er jo utdannet i selvforsvar…
Hvorfor er jeg ikke overraska over det? Kampsport er ikke min greie, så du må ikke se bort ifra at det kommer en legeerklæring på bordet ditt, de dagene vi skal drive med det.
Du vet Anthony, vi er alle veldig glade for at du er med, og at du er som du er. Man kan liksom alltid ringe deg. Det er ganske uvanlig når de kommer til folk som jobber i det offentlige og kommunale.
I en perfekt verden, hva er det ultimate antallet med medlemmer? Da tenker jeg også på alder.
– Jeg ønsker meg at gruppa vokser til en alder for de mellom 18 til 40 år…
Oi, det er et ganske stort sprik?
– Ja, men vi og dere er alle i samme båt og har et veldig klart mål…
Det er sant.
– I en perfekt verden, kunne det vært med cirka tretti stykker, nå er vi ti-tolv-tretten. Pluss to-tre flere veiledere. Akkurat nå er det bare Ragnhild, Aleksander og meg. Men det krever at vi er engasjerte – også utover vanlig arbeidsdag. Selve grunnlaget, er at deltakerne ikke fungerer i en vanlig jobb sånn som det er nå. Vi forsøker å hjelpe dem til å komme dit hvor de klarer å holde på en jobb. Derfor er det viktig med rutiner, og å forstå at livet ikke bare er mellom åtte til fire. Derfor forsøker vi å ha så mange aktiviteter som mulig, starte så tidlig som mulig – for å få det meste ut av dagen. Jeg har lært mye av det selv, også. Hvis du stopper opp bare to ganger i løpet av en dag, og virkelig kjenner på dagen, ser på folk rundt deg, puster inn luften og er takknemlig for at du lever her og nå, så utgjør det en enorm forskjell…
Det er veldig poetisk og fint sagt.
– Takk.
Han ler en smule og tar en ny munnfull med potetskruer. Jeg begynner å bli veldig fan av fyren, det må jeg bare si. Han er veldig kul – et uttrykk jeg ikke har brukt om andre mennesker siden jeg gikk på barneskolen. Denne gruppa tar meg tilbake til den tiden, med den bekymringsfrie hverdagen. Det er deilig, tenk om det hadde vært sånn hver dag.
Noen av oss kan være dårlige til å holde avtalene. Mye på grunn av at vi går til flere medisinske tiltak som burde være førsteprioritet. Men jeg ser at dette er viktig, og jeg ble selv litt forbanna når folk kom en time for seint da vi skulle møtes for å dra hit.
– Ja, til tider er det skuffende og utfordringer med logistikk og planlegging, det er klart. Når vi booker aktiviteter på forskjellige steder, som gjerne sponser oss så vi får det gratis, så er det en selvfølge at de må vite eksakt hvor mange som kommer. Jeg er ganske lei av å bare gi cirka-tall. Selv om folk sier ja, så betyr ikke det nødvendigvis at de dukker opp. Men det kan jo finnes flere grunner til det og det er forståelig hvis folk har kraftige abstinenser eller er i akutt behov for hjelp, eller har faste nedtrappings-avtaler med fastlegen. Det er klart det er viktig, og vi prøver å ta hensyn. Vi har satt en regel på at vi trenger legeerklæringer, attester som beviser at dere faktisk har vært der dere sier at dere har vært. Det er ikke så vanskelig. Alle leger, psykologer, sykehus og legevakter og oppfølgingstiltak i kommunen, de rynker ikke på nesa om du ber om det. Og det er en vinn-vinn, for jo mer dokumentasjon du får fra helsesystemet, jo bedre er det for deg også. Når det er sagt, så må vi som veiledere få til et bedre samspill, for jeg forstår godt utfordringene. Det er viktig å se mennesket bak. Ikke bare mennesket slik det framstår på forsiden.
Der tenker jeg det er fint å stoppe. Vi avslutter med de fine ordene der. Takk for praten!
– Selv takk!
Jeg rekker ut hånda. Han tar den og smiler. Om ikke lenge skal vi på kanotur, så han går ut av teltet for å gjøre klar redningsvestene, mens jeg går bort til soveplassen min og gjemmer notatene, som jeg skal skrive ut på macen senere…
