Jeg forstår enda ikke hvorfor det gikk så galt.
Det som vi bare hørte og leste om. Det begynte på ungdomsskolen, da hun kom synlig ruset hjem en kveld. Hun innrømte tvert at hun hadde røyket hasj og med hvem. Dette måtte tas ved roten, så jeg tok kontakt med det som var av hjelpeapparat, inkludert skolen. Min datter ble utredet og det viste seg at hun har problemer med hukommelsen. Hun begynte å gå ukentlig hos rus-psykolog hos psykiatrisk ungdomsteam. Jeg tok også jevnlig urinprøver av henne. Det gikk greit og hun fullførte 2. året på videregående. Da 3. året startet, og hun ikke fikk praksisplassen hun ble oppfordret til å søke, begynte atferden hennes å endre seg. Hun var mye ute, lå over hos venner. Venner jeg aldri hadde hørt om. Ny kjæreste, som jeg ikke traff ofte. Hun svarte ikke på telefoner eller ringte tilbake. Jeg forsto ingenting, for vi hadde alltid hatt så nær kontakt. Av og til stakk hun innom for en dusj og rene klær, andre ganger for å sove.
Plutselig forsvant hun, og det kunne gå dagevis uten et livstegn.
Hadde en episode hvor hun var søkk borte en uke. Jeg reiste til byen om kvelden med bilde på telefonen min, og spurte om noen hadde sett henne. Jeg visste hvor jeg skulle gå, for litt hadde hun jo fortalt. Fortalte om andre som slet med rus, men ikke hun selv. Hun gjorde neste ikke annet enn å lyve, lyve om alt og ingen ting. Jeg kjente henne ikke igjen, dette var ikke MIN datter. Samtidig hadde jeg jevnlig kontakt med rustjenesten, men det var begrenset hva de kan gjøre for meg.
Det ble mange turer til byen, noen ganger fant jeg henne, andre ganger ikke. Det ble mange søvnløse netter, og tidvis klarte jeg ikke å gå på jobb. Jeg var så sliten. Det var jo barnet mitt som var der ute, og jeg kunne ikke beskytte det jeg elsket høyest.
Etter en tid, var det ny kjæreste, og enda en. Bare gutter med rusproblemer. Det var en av disse som ringte meg, og fortalte at hun hadde tatt en overdose. Heroinmisbruket var et faktum. Flere overdoser har det vært, men mye fikk jeg ikke vite pga taushetsplikt. Jeg var alltid i spenn, og jeg bad til Gud om at han måtte passe på henne.
Så kom en tid som ble lettere. Hun var lettet over at jeg nå visste, og hun lovet å være ærlig. Det ble utallige avbrutte avrusninger, samt en tvangsinnleggelse. Maktesløsheten var vond å føle på, men jeg var helt bestemt på å støtte henne og ikke gi henne opp. Mange gode råd kom, men jeg gjorde det som føltes riktig for meg:
Tålmodighet og kjærlighet!
Hun fikk tildelt den etterlengtede leiligheten, og hun greide å ligge unna rusen. En barndoms kjæreste kom inn i hverdagen hennes, og var en utrolig god støtte. Men allikevel manglet det noe. Hva skulle hun fylle dagene med?
Angsten og depresjonen meldte seg, og noen såkalte småsprekker innimellom. Men hun hentet seg inn hver gang. Så kom telefonen jeg ønsket meg. Hun forteller med stor iver at det skal satses på et prosjekt, og at hun skal få være med å bestemme, og at hun også vil få noen oppgaver. Det skal hete “Lyset i hverdagen”, forteller hun videre.
Jeg er så glad for at Lyset i hverdagen finnes i Bærum, for nå begynner jeg å kjenne igjen min egen datter. Jeg er så trygg på de flotte menneskene hun har med seg, for hun fortjente litt drahjelp nå!
Hvorfor gikk det så galt?
Vet ikke…, men nå går det fremover….steg for steg!!!
Varme klemmer fra en mor som vet hvordan det er å gå gatelang å lete etter det kjæreste man har, sitt eget barn……..
