Jeg veit ikke om min historie er veldig spennende, men det er i hvert fall store kontraster fra der jeg startet i arbeidslivet til der jeg er i arbeidslivet nå. Da det kom til å ta det berømte valget om hva man skulle bli når man ble stor etter ungdomsskolen, var det og jobbe med mennesker ikke engang i tankene mine. Jeg var ganske skolelei, så det å gå 3 år til på skole for så å studere fristet heller ikke noe særlig. Sommeren før jeg skulle ta valget om hvor jeg skulle gå på videregående hadde jeg min første sommerjobb i ett lokalt blikkenslager og taktekker firma. Det var noe jeg da syns var fint fordi det var en aktiv jobb, hvor jeg som en ganske aktiv og rastløs ungdom fikk brukt opp litt energi i løpet av dagen. Pluss at jeg syns det var kult å henge med de litt eldre gutta som jobbet der, og hvor man fikk pratet litt, ja la oss kalle det «gutteprat». Det at jeg hadde hatt denne sommerjobben gjorde vel at det å gå yrkesfag var det som fristet mest, bare 2 år med praktisk skole for så å starte å tjene penger i lærlingtida. I tillegg var det noen kamerater av meg som skulle samme skolen som det var yrkesfag.
Da vi kom som så langt at vi skulle begynne viste deg seg at skolen jeg skulle begynne på var i en gammal filt fabrikk, og ble med det også kalt «filten». Skolen var en del av Åssiden videregående, men var separert fra hovedskolen og lå for seg selv nærmere Drammen. Det hører med til historien at jeg er fra Hokksund, og at dette var nærmeste skole for meg med den linjen som da het teknisk byggfag. Skolen var ikke bare gammel, men den var sliten for å si det mildt, det var også for det meste bare gutter som gikk yrkesfag på den tiden. Mange av gutta var nok også som meg skolelei, men mange var nok heller ikke så interessert i byggfag heller. Dette bidro til at miljøet på skolen ble så bra, Åssiden videregående skole er en stor skole med mange elever fra forskjellige land. Det var mange innvandrere som gikk på skolen, som det selvfølgelig ikke er noe galt med, men det det ble fort kultur krasj. Du kan tenke deg en skole med mange skoleleie tenåringsgutter med liten interesse for skolen og lærere som, vel la oss bare si at jeg har hatt bedre lærere.
Det var et hardt miljø på skolen, men jeg kom med igjennom og var klar for å begynne i lære som blikkenslager. Tidlig i lærlingtiden begynte jeg å slite med senebetennelser, noe som skulle vise seg og ikke bli så mye bedre med årene. Jeg fullførte lærlingtiden og jobbet noen år etter det også før det sa stopp på grunn av kroppen, og etter hvert måtte jeg begynne å tenke omskolering. Jeg hadde en stemor på den tiden som var vernepleier, så det var vel litt av grunnene til at jeg fikk tanker om å bli vernepleier. I tillegg hadde jeg blitt noen år eldre og følte meg mer moden og klar for og kunne ha et yrke hvor man jobbet med mennesker. Jeg hadde også i tankene og kanskje bli lærer, men slo det fra meg etter en liten stund. Da jeg hadde bestemt meg for å søke på vernepleien var det ikke bare å søke. Når man kun har gått 2 år yrkesfag mangler man fag for å få generell studiekompetanse, så da måtte man tilbake på skolebenken på voksenopplæringen. Nå kunne man angre på at man ikke tok det påbyggingsåret for å få studiekompetanse etter 2 år på yrkesfag, men samtidig var det nyttig for meg med de årene først for å ta opp fag for å forberede meg på videre studier.
Da jeg skulle søke på høyskole hadde jeg egentlig et håp om å gå på høgskolen i Oslo og Akershus, men det gikk akkurat ikke på grunn av at karakterene ikke var bra nok. Jeg endte opp med å komme inn på Høyskolen i Lillehammer, og pakket sakene mine og flyttet dit. Det er et valg jeg aldri kommer til å angre på. Selv om jeg var nesten 10 år eldre enn de yngste som begynte å studere, var det et stort aldersspenn i kullet jeg studerte sammen med. Mine 3 år på Lillehammer var helt topp, og miljøforandringen av å flytte fra Hokksund gjorde meg godt. Studie pushet meg også ut av komfortsonen, gjorde meg mer selvsikker, trygg på meg selv og bedre rustet for å begynne og jobbe med mennesker.
At jeg havnet i rusfeltet etter jeg var med studie var ikke tilfeldig, jeg hadde tenkt på dette allerede før jeg begynte å studere. Jeg hadde hørt at det å jobbe i rus og psykiatri kunne være tungt, trist og det var ofte tilbakefall. Dette gjorde meg egentlig mer nysgjerrig, og jeg ville finne ut hvordan det egentlig var. I min 3 praksis på siste året på vernepleien fikk jeg mitt første møte med rusfeltet på Tyrilihaugen i Lillehammer. Der fikk jeg se hvor komplekst avhengighet kan være, hvor mange faktorer som spiller inn og hvor avgjørende det er å jobbe med motivasjon for og få til endring. Jeg fikk også se hvor viktig relasjon er og det og kunne oppleve mestring i noe kanskje for første gang i livet, er for å gjøre endringer som på sikt kan bidra til at man holder seg rusfri.
Praksisen min på Tyrili bekreftet at det var i rusfeltet jeg vil jobbe, og at jeg kanskje også hadde noe å bidra med der også. Etter studie fikk jeg på jobb i døgnbehandling rus på ARA Tyrifjord, som seinere blei ARA Konnerud. Der jobbet jeg som behandler, miljøterapeut, gruppeleder og medisinansvarlig. Gjennom de 3,5 årene jeg jobbet i døgnbehandling har jeg lært mye om avhengighet, endring, motivasjon og ikke minst relasjon. Jeg har lært at tålmodighet, og det å møte mennesker der de er i livet er avgjørende for å få til endring. Jeg har også tatt med meg en del verktøy/teknikker som jeg har hatt godt brukt for.
Jeg har i dag etter en liten tur innom jobb i kommunal bolig, kommet til en fantastisk arbeidsplass. Jeg er fortsatt i rusfeltet og i Lyset i hverdagen er vi en dyktig gjeng som brenner for faget, og med ulik bakgrunn og kompetanse, er vi rustet for å hjelpe deltakerne våre med og bedre sin livskvalitet. Vi er fleksible, løsningsorienterte, og vi har mulighet til å være tilgjengelig på en helt annen måte enn andre instanser bundet av firkantede rammer og regler. Ikke minst kanskje det beste jeg veit har vi mulighet til å bygge relasjoner gjennom aktivitet, og la deltakerne våre utfordre seg selv og oppleve mestring sammen som gruppe gjennom ulike aktiviteter.
Det aldri for seint å begynne på nytt.
I dag er jeg som dere kan lese langt unna der jeg startet i arbeidslivet, og jeg har rukket å få noen år innenfor min nye yrkesretning. Selv om jeg begynte i bygge bransjen, har jeg tatt med mye fra den delen av livet mitt med meg videre. I bygge bransjen la jeg grunnlaget for flere av de verdiene jeg har tatt med meg videre i arbeidslivet. Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre en god jobb, jeg har alltid verdsatt det å komme når man skal og å være pliktoppfyllende. Jeg har møtt mange forskjellige mennesker i min tid i byggebransjen, jeg har måtte samarbeide med flere av dem, jeg har måttet jobbe alene og jeg har måttet være løsningsorientert. Det at jeg har en litt annen bakgrunn enn at jeg har kommet rett fra skolebenken, gjør også at det er enklere å bygge relasjoner til enkelte mennesker. Det var min historie om hvordan jeg endte opp som vernepleier, og som dere kanskje leste fra den så avslutter jeg med klisjeen om at det aldri for seint å begynne på nytt.
