Da har vi hatt ett par år med pandemi, den er på langt nær ferdig. Men samfunnet har åpnet, takk og lov for det. Så hvordan har det vært å starte i en jobb midt i en pandemi? Det har vært litt spesielt siden det var så mye restriksjoner og nedstengt. Jeg startet i denne jobben og det skulle være aktivitetstilbud for mennesker som har sine utfordringer. Men det fikk vi ikke lov til pga pandemi, det førte til stort sett en til en møter. På en måte så syntes jeg det var bra, siden man får bygget en annen type relasjon til menneskene man møter. Men samtidig synd siden man ikke får gjennomført jobben man egentlig skal gjøre.
Jo nærmere man kom sommer og sol, så åpnet samfunnet litt igjen.. Det var lov å reise utenlands og så klart alle ville det etter 1 år med pandemi…. Så kom høsten igjen og hva skjedde? Jo, det ble stengt ned igjen, fordi mange bare måtte utenlands og dra meg seg en ny type variant covid hjem….. Så da var det tilbake til stengt samfunn da, og hvordan skal man kunne klare å utføre jobben sin med mennesker som allerede har det tøft? Tilbake til en til en møter da. Prøve å gjøre så godt man kan, og nei det var ikke alltid lett. Jeg som jobber med disse menneske gikk/går jo med en konstant tanke om gjør jeg nok? Forstår de at jeg bare vil prøve å hjelpe dem? Stilte jeg de riktige spørsmålene i den samtalen? Osv osv. Nei det har ikke vært lett å prøve å hjelpe disse flotte menneskene som allerede har en ganske så tøff hverdag gjennom en pandemi..
Men endelig nå så er samfunnet åpnet og det er bare anbefalinger man hører om nå.. Det har gjort at jeg og mine kollegaer endelig kan ha aktiviteter to ganger i uken med disse fine menneskene. Vi går på turer, vi spiller, vi griller og koser oss og bygger endelig opp en god gruppe med flotte mennesker. Endelig etter 1,5 år i jobben min får jeg endelig lov til å utføre jobben jeg har hatt beskrevet siden jeg startet.
Men etter en liten stund med å få lov til å gjennomføre jobben og aktivitetene man skulle tror du ikke jaggu meg det kommer Covid i hus hos meg…… Den følelsen når man en etter en fikk covid og den satt seg…. 3 uker med covid på meg selv og unger… Jeg var så lei, jeg hadde så dårlig samvittighet ovenfor mine kollegaer og deltakere.. Jeg gikk rett i kjellerne, sånn skikkelig! Jeg ville egentlig bare bli borte, det reiv meg helt i filler… Det eneste jeg så hver eneste dag og natt var bare mørkt, jeg tenkte at dette blir jo ikke bra..
Men endelig etter 3 uker så var jeg tilbake på jobb, og det var såå utrolig deilig! Det beste som har skjedd på lang tid. Nå er jeg tilbake og klar for aktiviteter og gjøre jobben min som jeg skal (uten sykdom)… Og når man kommer tilbake på plassen sin på kontoret så har disse flotte kollegaene mine lagt en lapp hvor det står «Velkommen tilbake go`jenta», det var en så utrolig god følelse ? Ja inni meg gråt jeg en liten skvett av gledes tårer?
Dere er en så flott gjeng kollegaer og deltakere? Så tusen takk for at jeg fortsatt får være en del av teamet?