Lyset i hverdagen

Ja, alle har vel brukt den frasen der. Tiden leger alle sår…… Jeg kjenner på meg selv at jeg sliter med å tro på den. Jeg selv har en meget mørk og vanskelig hverdag for tiden, går i en evig runddans av mørke tanker og en følelse av å ikke strekke til noen steder. Ett evig virr varr av å ikke pleie meg selv, og lytte til min indre stemme. Den stemmen jeg lytter til, er den mørke… 

Ganske kjip følelse av å føle man ikke klarer å få til noe, slik man vil og ønsker. En daglig følelse av at man ikke henger med i verden. At man ikke er god nok, at man ikke er god nok på noen måter…

Ja, så tiden leger alle sår? Nei det vil jeg ikke si. Man lærer seg på en måte å leve med bagasjen sin, men en dag tar den overhånd og tar over livet ditt en periode. Og den perioden er såååå jævlig kjip.. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Her sitter jeg, og har mye mørke og strevsomme dager og tanker, men jeg har en flott kjæreste, jeg har 2 barn og 2 bonusbarn, en mamma og en stefar og ikke minst en jobb jeg er så utrolig stolt av og virkelig elsker å gå til.. Så jeg burde jo bare være glad og fornøyd? Ikke sant? 

Men nei jeg klarer ikke det for tiden, alle følelser av å ikke være god nok og strekke til osv har tatt overhånd….  Jeg føler at jeg ikke duger til noe annet enn alt man gjør i en hverdag som går på autopilot… Som f.eks å lage mat, kle på seg, kjøre til jobb osv. 

Ganske kjipt å føle man ikke helt er inn i teamet sitt på jobb lenger, eller teamet sitt hjemme. Kjipt å tenke på at nå har det gått såpass langt at man må holde seg hjemme en dag i uken for å lytte til den indre stemmen som forteller meg hva JEG vil gjøre og hva som gjør MEG glad for tiden…. 

Ja, jeg føler meg skikkelig dritt og mislykket for tiden.. 

Men en ting vet jo også innerst inne, det er jo at dette går faktisk over.. Det er for en liten periode akkurat nå, men nå sier kroppen min at nå MÅ jeg faktisk LYTTE til meg selv.. 

Så hva bør jeg gjør nå? Jeg skal prøve å lytte litt mer til den indre stemmen som forteller meg om hva vil JEG gjøre, hva gjør MEG glad?

Selv om dette ble litt mye mørke tanker og følelser så tenker jeg at dette er det nok veldig mange som kjenner seg igjen i?

Tenker at vi alle sammen må våge å være tøffere til å fortelle hvordan vi faktisk har det til enhver tid? Være ærlig med oss selv og de rundt om hvordan dagen er. Gjør vi dette så tror jeg det blir lysere for alle og enhver, og det blir ikke tabubelagt å snakke om følelser.

Så jeg ønsker dere en flott dag og utfordrer dere til å gjøre en ting som gjør dere glad hver eneste dag<3

Den 11.oktober 2021 var det klart for markering av Verdensdag for Psykisk helse i Bærum kommune. Dagen startet kl 08:00 om morgenen med å rigge til med stand og få lyd og lys til å fungere. Dette ble en felles markering med en del lavterskeltilbud i Bærum Kommune. 

Blant de som stilte opp på denne felles markeringen var: Rapclinic, Utekontakten, Frelsesarmeen Rusomsorg, Stabæk Gatelag fotball, Høl-I-Cv’n, Bjørnegård aktivitetshus, Arbeidssenteret, Lyset i Hverdagen, Villawalle, Fritid-og Avlastning, Frisklivssenteret, Frivilligsentralen, og Fontenehuset Bærum. Dagen ble fylt med masse sang fra koret Blåfugl, Rapclinic. Det var sannhetsvitne fra brukere, Pausegym hadde vi og. Det var mulighet for ridning hvis man vil det. Det ble servert kaffe og nystekte vafler og saft. 

Så fra kl 10-15 denne dagen var det duket for sang, musikk, enkel servering og mulighet for å snakke med de forskjellige tilbudene var det og. Og vi kunne ikke ha valgt en bedre dag for markeringen i år. Vi hadde så flaks med været, vi hadde sol og fint vær gjennom hele dagen. Ja, det var litt kaldt med det gikk fint siden det var pausegym midt på dagen. Vi var så heldig å få Torbjørn Espelien Hovedutvalg for Bistand og Omsorg til å være konferansier, Ordfører Lisbeth Hammer Krog kom å holdt en appell også. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette var jeg så heldig å få lov til å sette i gang, en felles markering med ulike tilbud i Bærum Kommune. Jeg er så utrolig stolt over av å få lov til å være en del av dette teamet og få lov til å jobbe der jeg gjør. Det beste med dagen var jo at det ble en suksess med både besøkende og alle di flotte tilbudene som stilte med stand og underholdning. 

Og jeg sier det, bare gled dere til neste år ? Da blir det mest sannsynlig større, bedre og med ennå flere forskjellige tilbud i Bærum med på en felles markering. Så jeg sier det, hold av dagen til neste år 10.11.22. Da blir det bredere dekning i media og håpet om at Covid-19 er ett tilbakelagt kapittel er stor.

Advarsel!! 

Denne historien vil gi sterke inntrykk, så tenk deg om før du leser videre.

Jeg stod i kiosken jeg jobbet og var helt knust, fordi kjæresten jeg hadde gjorde det slutt. Jeg beit tennene sammen for ikke å begynne å gråte på jobb. Da det plutselig kommer en mann inn, ja jeg visste hvem han var. Han hadde fått med seg at det var slutt mellom meg og kjæresten. Han sa alle de riktige tingene i situasjonen og fikk meg til å føle at det var noen som brydde seg om meg. Han sa mye fine ting til meg og spurte om jeg ville komme bort til han når jeg var ferdig på jobb. Og så klart så sa jeg ja det ville jeg. Jeg var en sårbar jente i 20 åra som beit på anget til denne mannen som var da i 40 åra. Så jeg stenger kiosken og kjører bort til denne mannen. I denne tiden røyket jeg hasj ofte og hadde prøvd amfetamin, ecstasy og kokain. Og jeg hadde en soleklar vinner på hvilket stoff jeg foretrakk, og det var kokain. Jeg elsket følelsen det ga meg, jeg følte meg bra og jeg slapp tankekjøret mitt. Når jeg kommer til denne mannen så fortsetter han å si masse fine ting til meg, han trøstet meg, og sa at eks kjæresten tapte ved å gjøre det slutt. Han sa alle di tingene jeg trengte der og da. Utover natten så tilbud han meg kokain, og jeg sa jo så klart ja. Og dette ble startet på et ikke så bra forhold, for å si det sånn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han fortsatte en liten stund med å fortelle meg alle fine ting, og vi kjøpte mye kokain. Han viste meg også en annen måte å ta kokain på, nemlig å koke det i salmiakk for så å røyke det med aske og folie på ett 0,5l glass. Dette var jo så digg…… Etter noen uker med mye hyggelige kommentarer endrer det seg, nesten som at han har et godt tak på meg. Jeg tørr ikke å si i fra om noe og jeg kjenner meg egentlig redd. For jeg vet jo at han har vært en slags torpedo før og skadet folk. Etter hvert begynner han å tvinge meg (nei jeg turte ikke å si i fra) til å ha mye forskjellig sex. Jeg sa nei, men han hørte ikke etter. 

Jeg var redd for å bli skadet, så jeg lukket øynene og «skrudde av» kropp og sinn. 

En dag hadde han en kompis på besøk som var fra et annet land og hadde en enda skumlere bagasje. Vi drakk og røyket masse kokain. Hvor til slutt denne typen min hang opp en sexhuske i stua, og ba meg om å gå å vaske meg. Ja i hull to og! Jeg ble plassert i denne husken og bundet fast der. Kompisen hans satt i sofaen og så på. Jeg «skrudde» meg selv av, jeg husker bare at jeg var redd… Typen begynte å hente frem cola glassflasker og squash, for så å begynne å misbruke meg med dette. Jeg gråt innvendig og var så redd men helt lam i kroppen. Etter en liten stund med dette, stopper han… Endelig ferdig tenkte jeg, men nei da… Nå ber typen kompisen om å bli med. Så da var det 2 stk som misbrukte meg samtidig. Jeg klarer ikke å si, eller gjøre noe. Jeg var helt lam. Når de endelig var ferdig så gikk jeg i dusjen, og der stod jeg helt ødelagt.

Jeg følte en skam, at det var min skyld, usikker, og redd. At noen mennesker kan gjøre sånt? Ikke respektere når noen sier NEI!!! 

Dette er vel en av de verste dagene jeg har hatt i mitt liv.. Og nei jeg turte ikke å fortelle noen om dette.. Hvorfor tenker du kanskje? Jo, fordi jeg tenkte og trodde at alle ville se på meg annerledes, at de ville mene det var min feil osv. men det er jo feil. Det ser jeg nå i dag, jeg burde jo så absolutt ha fortalt noen om dette. Ikke gått å holdt dette for meg selv. Jeg burde ha fått hjelp til å håndtere dette før.. Dette har nok ødelagt en del for meg, med tanke på forhold senere. 

Men den dag i dag så går jeg til ei dame som jeg snakker med, og det har jeg gjort i snart 2 år. Jeg har også fortalt min nåværende kjæreste om det jeg har opplevd den gangen, men ikke helt i detalj fordi det gjør så fryktelig vondt.

Ett lite tips til dere alle, snakk om det som gjør vondt.. 

Snakk om det man opplever og som skaper Traumer. 

Det er aldri din feil!

#sammenklarervisåmyemer <3 

Har du blitt utsatt for vold eller overgrep og trenger noen å snakke med ring 116 006.

Jeg har hatt mine mange nedturer og noen oppturer i livet som har gjort meg til den jeg er i dag…. Noen nedturer skulle jeg kanskje ha vært foruten, men samtidig så har det vært med å forme meg. Så jeg er vel både glad og ikke glad for det. 

Men en ting har jeg virkelig lært meg opp gjennom mine over 30 år her på jorden, det er at jeg gir ikke opp. ALDRI!

Selv når jeg er på den mørkeste siden så gir jeg ikke opp, selv om jeg noen ganger kanskje vil. Men jeg gir ikke opp fordi jeg er så utrolig heldig som har to barn som jeg er villig til å gjøre alt for. Og jeg vil at de skal lære seg at man ikke gir seg! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En ting til jeg er heldig med er at jeg har en fantastisk kjæreste som vil meg alt godt. Men det er ikke alltid rosenrødt mellom oss heller, siden vi har ganske så forskjellig bagasje og måte å håndtere bagasjen på. Men allikevel så er jeg 100% sikker på at jeg og han kommer til å få det helt utrolig godt sammen, så lenge vi støtter og er der for hverandre. Og det er han jeg kan takke for at han fikk meg til å innse at jeg trengte noen å snakke med om hva jeg har i bagasjen min. 

Det er han jeg kan takke for at han har troen på meg og fikk meg til å søke denne jobben jeg er så heldig å ha nå. En jobb som jeg alltid har hatt lyst til å ha, men aldri turt å tenke at jeg kunne søke på. En jobb hvor jeg kan bruke min erfaring i livet til å kanskje hjelpe andre. En jobb som jeg gleder meg til å reise på her dag, en jobb som jeg gladelig står opp tidlig om morgenen for å stå i kø i godt over 1 time hver dag for å komme til. Ja og godt over 1 time i kø er bare en vei ? Jeg har de mest fantastiske medmennesker(kollegaer) som jeg får se hver dag, jeg har super fine mennesker som jeg prøver å hjelpe med å få en bedre, lysere hverdag og livskvalitet. Og når jeg kommer hjem så har jeg 2 barn som er glad for å se meg, jeg har en kjæreste som tripper og venter på kyss, og jeg har 2 bonusbarn som setter pris på meg.

Hvis jeg ser tilbake på hvor jeg var hen i livet for 16 år siden, så hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å komme dit jeg er nå. Jeg tror faktisk ikke at jeg hadde vært på denne jord hvis jeg hadde fortsatt med det livet. Jeg tror faktisk ikke at jeg hadde hatt jobb, familie eller noe….. Så jeg må få takke dere alle som har hatt troa på meg, dere som ikke har gitt meg opp.. Takk til mine fine kollegaer og ikke minst takk til mine barn, min kjæreste og han sine barn. Tusen takk…

Jeg er evig takknemlig for at dere gir meg en sjanse?

Når man har opplevd traumatiske ting, prøvd forskjellig rus og hatt et tøft liv på forskjellige måter så kan man ofte oppleve å sitte igjen med mørke, dystre tanker. Og noen ganger tar disse mørke tankene overhånd over hodet, kropp og sjel. Det er heller ikke alltid at man merker det selv før man sitter en dag og ikke ser noe som helst lyst fremfor seg. Det er som om disse mørke tankene tar over hele livet ditt. Jeg har flere ganger selv følt og kjent på at nå klarer jeg ikke mer av livet, at jeg heller bare vil bli borte. Fordi jeg ikke klarer å se noe positivt i det hele tatt ved å leve i denne verden. Jeg har selv tenkt at det hadde vært best for alle rundt meg at jeg ikke hadde vært noe mer, siden jeg ikke klarer å se noe positivt i det hele tatt.  

Når du står opp om morningen så er det mørk. Man er trøtt, vil ikke stå opp, føler seg elendig både innvendig og utvending. Man føler at man ikke er GOD NOK, ikke klarer noe som helst, at man ikke er pen nok, ingen liker meg osv osv. Men innimellom så klarer man som regel å komme seg opp og få på seg klær. Men man føler seg ikke bra, man ser ikke noe godt i speilet i det hele tatt. Man har egentlig lyst til å knuse hele speilet så slipper man å se seg selv. Og ja dette har jeg selv også opplevd mange ganger i livet, og gjør det selv den dag i dag. Men allikevel så er det vanskelig noen ganger å komme ut av det mørke, onde tankekjøret. Men hver gang klarer jeg stort sett å komme meg ut av det, men noen ganger tar det kort tid og andre ganger tar det lengre tid. Men en ting skal jeg fortelle deg, det er at med den jobben jeg har så er det faktisk en av tingene som hjelper meg ut av dette mørke tankekjøret. Hvorfor det? Jo fordi jeg jobber med mennesker som har det sånn til tider, og da må jeg prøve å finne ting som kan hjelpe de ut av tankekjøret. Så på den måten hjelper jeg meg selv og de jeg jobber med samtidig. Og det har jeg merket flere ganger. At jeg sitter og snakker med noen og gir de noen tips og råd på hva de kan gjøre for å få det lettere, og da slår det meg at dette må jeg jo gjøre selv og. 

Men vet du egentlig hvor mange følelser vi har? 

Det trodde jeg at jeg visste, men det gjorde jeg ikke. Vi snakker jo vanligvis om kun noen få som for eksempel glad, sint, lei seg, frustrert, usikker og kjedsomhet. Men vet dere at vi faktisk har 22 følelser hvor av noen av disse igjen har opptil 5 kall det underfølelser. Det er ganske mange, ikke sant? 

Så for og komme seg opp og ut av de mørke tankene så må man kjenne litt etter hva man egentlig føler. For eksempel hvis jeg sier jeg er sur, så må jeg tenke meg om er jeg egentlig sur eller er jeg kanskje lei meg fordi det er noe som har blitt sagt eller gjort. Så jeg ble lei meg først, men så gikk det over i sinne fordi jeg følte meg urettferdig behandlet? Og hva kan jeg gjøre for å komme ut av mørke? Det jeg har funnet ut er at en følelse kommer på besøk, men man har 2 valg når følelsen kommer. Man kan erkjenne den følelsen for seg selv, og kjenne litt på den. For så å si til seg selv at nå har den følelsen vært lenge nok på besøk og gjøre noe som får tankene over på noe positivt. Eller man kan kjenne på følelsen og la den gro inni seg. La den kanskje vonde følelsen få dyrke ett liv inni deg, la deg kjøre hodet ditt kun i negativt gir. Og kanskje det tar flere dager før man klarer å finne noe som gjør at man klarer å ikke tenke negativt eller bare plutselig ser et bitte lite lysglimt.  

Det har tatt meg mange år å innse selv at jeg ikke klarer å takle alle vonde følelser og tanker helt på egenhånd. Men nå så kan jeg fortelle dere at jeg er så glad for at jeg selv har valgt å gå til noen for å snakke? Det har hjulpet meg så utrolig mye, og ikke minst lært meg mange små tips og triks til å håndtere mørke tanker og følelser?

En siste ting, husk at DU ER GOD NOK SOM DU ER! <3 

Efter 10-års erfarenhet från fältet, psykisk hälsa och rus, så har jag gjort mig några tankar och erfarenheter runt människor. Inte bara pasienter men också kollegor och påröranden. 

Det är helt säkert att alla har en historia och alla har sitt dom sliter med, på sitt sätt. Lite vet vi om människor i kris som vi möter på vår väg som hälsopersonal. Vi kan bara gissa och spekulera. Men som egentligen bara är bortkastad tid. Vi vet ingenting egentligen. Alla förtjänar att bli mött med respekt och värdighet. Så klart så sliter vi också med våra saker i livet, som ibland stoppar oss för yta det bäst vi har. Att man inte alltid har det där lilla extra som krävs på dom utmannande dagarna. Här är det viktigt för oss att inse att vi inte är maskiner som kan ge 100% dag in och dag ut. Vi måste också sakta ner och inse våra svagheter. Om vi är klara över hur vi fungerar och hur mycket vi tål, så blir det lättare att ge sig själv tid och rum för att hitta det bästa vi alla har i oss. 

Jag har kommit dit i mitt liv, att jag tittar noggrant på vem jag är och vad jag bidrar med. Till tider så är jag otroligt stolt över mig själv, och andra tider inte så mycket. Det jobbar jag med vidare. I dag så möter jag många männsikor som har kryssat min väg tidigare, och nästan varje möte är både givande och uppflyftande. Det kan jag tacka mig själv och min insats för. Respekt, värdighet, bli sett och hört är otroligt viktiga egenskaper för mig som medmänniska. 

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Hoppas alla får en fin vecka <3 

Nå har jeg vært så heldig at jeg har fått lov til å jobbe i Lyset i hverdagen i snart 1 år. Det er ett av de mest læringsrike og spennende året jeg har vært borti. Dette av den enkle grunn av at jeg har fått lov til å bygge relasjoner til mennesker som har/eller sliter med å finne sin vei i livet.

Noen som har ett liv fylt med traumer, rus og psykisk utmattelse/utfordringer. Noen som ikke har det lett og har tatt mange feil valg her i livet, men har ett så stort ønske om å komme seg litt videre.    

En av tingene jeg har lært er at det er veldig mange som sliter med rus og psykisk uhelse. Det er så vanskelig å se at noen sliter psykisk eller med rus. Man har de som er pent kledd og kanskje har en krevende jobb som bruker kokain, heroin, amfetamin osv. for bare å klare å komme seg igjennom en arbeidsdag, de man aldri kunne tenke seg at hadde sine utfordringer med dette. Det kan være direktøren i ett stort firma, det kan være naboen din, det kan være din bestevenn som sliter. Men man kan ikke se det med en gang, men dessverre så er det store muligheter for at dette utvikler seg og etter hvert kan begynne å se det. 

Det er faktisk ett medmenneske som har følelser og tanker på lik linje som oss «vanlige A4 mennesker». 

Men det er det som er at selv om man er ett «vanlig A4 menneske» så vet man aldri hvilken kamp de kjemper. Jeg har lært at man ALDRI skal dømme noen! Hva vet jeg om hva det menneske har gått igjennom? Hva vet vel jeg om hvilke kamper det menneske har med seg selv og medmennesker? Hva vet jeg om bagasjen dette menneske har? Og når jeg sier bagasje så mener jeg livserfaring, valg osv. i livet.

Siden jeg fikk jobben i Lyset i hverdagen har det jo vært Covid-19, så hverdagen har vært mye mer annerledes enn det den pleier å være. Men det positive med det er jo at jeg har fått lov til å få en annerledes relasjon til hver enkelt deltaker og ikke i gruppe. Jeg har vært så heldig til å få lov til å bli kjent med disse flotte menneskene på en helt annen og en dypere måte enn jeg egentlig ville ha gjort uten Covid-19. 

Men i løpet av dette året har man jo opplevd oppturer, nedturer, frustrasjon, refleksjon, sinne, medfølelse osv.

Oppturer fordi du ser hvor mye det betyr for ett annet menneske at man bare setter seg ned og fører en samtale som dette menneske får lov til å styre helt selv. Hvor mye det betyr for ett menneske å bli sett og hørt. Og ikke minst takknemligheten de viser av at jeg som egentlig en autoritær person ser dem, hører dem, prøver å hjelpe dem videre i livet. For en ting er sikkert det er at disse menneskene har stort sett litt problemer med autoritet. Da de ser på dette som mennesker som vil motarbeide dem.

Nedturer fordi en dag så får man beskjed om at en av disse medmenneskene har gått bort. Og fordi jeg føler noen ganger at jeg skulle gjort/sagt noe mer. Så kanskje jeg hadde klart å få dem ett hakk opp fra mørket.

Frustrasjon over at disse menneskene ikke tar telefonen eller svarer på meldinger. Hvorfor takke ja til ett møte den ene dagen for så å ikke møte? Hvorfor de ikke ser selv at hvis de hadde tatt i mot den plassen til f.eks avrusning og blitt der, så hadde de kanskje kommet seg litt videre? At det jeg gjør i jobben er å prøve å hjelpe dem? 

Refleksjon over livet og at det på langt nær er rosenrødt som veldig mange skal ha det til. At livet byr på mange utfordringer og gleder. Refleksjon over hva min jobb gir meg og disse deltakerne. 

Sinne over at ikke alle mennesker ser på sine medmennesker på en likestilt måte. Sinne for at disse menneske man jobber med ikke alltid ser at det jeg gjør i jobben min er kun fordi jeg vil så gjerne hjelpe dem, støtte dem, være der hvis de trenger en klem eller samtale. 

Medfølelse fordi i noen av situasjonene som disse flotte menneskene forteller meg om kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Medfølelse for at disse flotte menneske har traumer og opplevelser med andre medmennesker som jeg aldri kan helt forstå eller sette meg inn i, fordi jeg ikke tror at andre mennesker kan være så slemme. 

Jeg kunne fortsatt skrive om hva min jobb betyr for meg og hvor mye denne jobben gir meg. Men jeg klarer ikke å sette ord på hvor mye det gir meg og betyr for meg. Jeg er bare så utrolig stolt, glad, ydmyk for at JEG får lov til å jobbe med/for så mange fantastiske mennesker. De gir meg så utrolig mye bare ved å være til stede. 

Så tusen takk til dere fantastiske kollegaer og ikke minst dere fantastiske deltakere i Lyset i hverdagen? Jeg gleder meg til fortsettelsen med alle dere? 

Husk at dere alle er unike på hver deres måte? 

Og husk, ALDRI gi opp!?

For oss alle kommer de dagene en eller annen gang i livet da det eneste man ser er et evig sort hull. Det er ikke alltid at man vet hvordan man havnet der heller, men noen ganger er det konsekvensen av valg som fører deg ned i det store sorte hullet andre ganger bare skjer det uforutsette hendelser.

Når man står der i mørket og ikke ser en eneste ting, er livet fryktelig vanskelig. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke bare er det vanskelig å finne lyspunkt i livet, men i tillegg er det vanskelig å finne ut hvordan man skal komme seg ut av det. Ikke ser du noe og for hvert skritt du tar vet du ikke om du er litt nærmere avgrunnen eller og det er veien som vil føre deg ut av alt dette mørke. 

Jeg har selv stått der og følt med helt hjelpeløs. Ikke bare er det avmakten man føler når man ikke vet hvor man skal gå for å komme seg over til et liv fylt med mer positivitet og livslyst. Noen ganger skriker kroppen etter hjelp, men like vel spør man ikke engang sine nærmeste om å bistå i dette sorte hullet. 

Hvorfor? 

Det har jeg lurt på så mange ganger. Er det stoltheten, skammen, frykten for å være en belastning på de man er glad i? 

Man kan bare undres, undres over hvorfor vi som flokkdyr ikke alltid klarer å be flokken om hjelp når livet er vanskelig.

Er det derfor så mange som nesten to personer velger å avslutte livet hver eneste dag i Norge? Statistikken er skremmende, skremmende fordi tanken om at vi kunne gjort noe annerledes vil alltid ligge der. 

Så til deg som sitter i det forferdelige sorte hullet og ikke vet hvordan du skal finne veien ut – vi er mange her ute som vil hjelpe deg. Ikke bare vil vi vise deg veien ut av dritten, men også vise deg livets muligheter. For livet er utrolig vakkert – selv med sine opp og nedturer, for man lærer noe av denne berg og dalbanen. Bruk dritten til noe positivt, tro meg det funker!  

Lykken er så mye sterkere når man vet hvordan det er på bunnen. Man setter så mye mer pris på hverdagens magiske øyeblikk, for man tar det ikke livet som en selvfølge.

Livet er hardt og brutalt – men fy faen så deilig det er å LEVE!

Trenger du noen å snakke med?

• Mental Helses Hjelpetelefon telefon 116 123 (hele døgnet)
• Kirkens SOS telefon 22 40 00 40 (hele døgnet)

Store deler av min hittil korte yrkeskarriere har jeg brukt på å jobbe bak murene i fengsel. Jeg begynte på Ila fengsel i 2011 da jeg var 21 år, og gikk ut av portene (foreløpig) for siste gang i oktober 2020. I løpet av årene jeg jobbet i kriminalomsorgen tok jeg utdanningen som fengselsbetjent, jobbet et år på Bredtveit kvinnefengsel og nesten et år i Oslo fengsel. Men mesteparten av tiden jobbet jeg altså på Ila fengsel.

Jeg husker veldig godt min første dag på Ila. Ung og naiv med en ide om at norske fengsler er som man ser på amerikanske filmer. Men også med en tanke om at;

Jeg, en 21 år gammel «gutt» uten noe særlig livserfaring, skulle korrigere oppførselen til voksne menn der enkelte har begått svært alvorlige lovbrudd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg erfarte raskt at innsatte i fengsel er gode menneskekjennere, og har god trening i å avgjøre raskt om de liker deg eller ikke. Man blir testet og utfordret, alt for å kartlegge hvordan du er som person. Man kommer langt med et godt menneskesyn og god behandling av mennesker, men man kommer uansett ikke unna faktoren som omhandler makt. Som ansatt i fengsel har man en uniform, nøkler og tvangsmidler og representerer et system som ikke alle innsatte har et greit forhold til, og det må man ha respekt for. Det å være klar over den makten man har og ikke misbruke den på noen måte, er svært viktig.

Til tross for at det sitter mange mennesker i fengsel som har gjort helt fryktelige ting, bestemte jeg meg på et tidspunkt for at jeg ikke hadde noe behov for å vite hva alle innsatte var dømt for. En ting er de jeg jobbet tett med, der min egen sikkerhet blant annet måtte ivaretas, men ellers hadde jeg ingen behov for å vite mer enn nødvendig. Dette mener jeg var avgjørende for meg og den jobben jeg gjorde. Alle innsatte skal behandles likt, med like regler og praksis. Dersom jeg hadde visst alt hva alle innsatte var dømt for, er det ikke sikkert jeg hadde klart å behandle alle som likeverdige individer. Det er jo også slik at svært mange av de som har begått veldig alvorlige lovbrudd har traumer eller opplevelser fra sin oppvekst som har påvirket dem i veldig stor grad. Det er på ingen måte noen unnskyldning for at de har begått alvorlige lovbrudd, men kan være en del av en forklaring på hvorfor ting har blitt som de har blitt. Det synes jeg er viktig å huske. 

Det er fengselsbetjenten som jobber tettest på innsatte, og ingen er tjent med forhåndsdømming og forskjellsbehandling fra betjentene. Alle innsatte skal behandles likt, få de samme tilbudene og ha en trygg tilværelse i fengsel. Det er ulike rettsinstanser som idømmer straff, og straffen i Norge er først og fremst frihetsberøvelse. Ansatte i fengsel skal ikke jobbe for å straffe personer ytterligere, men heller jobber for at innsatte blir rehabilitert og bedre borgere i det norske samfunnet. Den norske holdningen til innsatte i fengsel er jo at alle skal slippe ut en dag. Selv de som er dømt til forvaring. Så lenge personen selv har vist en endring i oppførsel og tankemåte, og risikoen for nye tilsvarende lovbrudd er liten, kan personen løslates. 

Når denne personen skal løslates, er målet at han/hun er en bedre utgave av seg selv enn når han/hun kom inn i fengsel.

Jeg anser jobben som fengselsbetjent som en svært samfunnsnyttig jobb. Man bidrar til å trygge samfunnet, samtidig som man hjelper mennesker med å kunne «passe» bedre inn i samfunnet vårt. Samtidig stiller det store krav til menneskesyn, etikk og moral for å gjøre en så god jobb som mulig. Det er i mange tilfeller en utfordrende jobb, men det er jobb der man lærer å kjenne seg selv, og en jobb der man får gleden av å jobbe med mange forskjellige mennesker. Både på godt og vondt.

Nå har veien min gått videre til Lyset i hverdagen, en jobb der jeg også har gleden av å jobbe med mange forskjellige mennesker. Riktignok på en litt annen måte, men det er også noen likhetstrekk. God etikk og moral, og et sunt menneskesyn er noe jeg har fokus på, og noe jeg anser som en nødvendighet når man jobber med mennesker <3.

Jeg blir så utrolig sint når han ikke svarer! Han vet jo at jeg blir bekymret, det har jeg fortalt mange ganger. Nå har jeg bestemt meg, nå er det nok! Jeg føler at det bobler inne i meg. Som en vulkan av følelser. Dette er siste gangen! Jeg klarer ikke en runde til. Etter å ha ringt ham minst 100 ganger, og sendt like mange meldinger uten å få svar, så er jeg helt sikker på at noe har skjedd.  Ringerunden i familien har startet. Nei, det er ikke noen i familien som hørt fra ham de siste dagene. Nå har bekymringen blitt til noe annet. Jeg er redd. Jeg er skrekkslagen! Alt sinne er borte. Jeg vil bare høre at alt er bra med ham, at han lever. Nå bobler det ikke lenger. 

Nå er jeg tom, stiv, nesten lammet av skrekk. 

Jeg er så utrolig heldig skjønner du. Jeg har verdens beste jobb, og det som er så forbausende er at jeg har hatt fine og spennende arbeidsplasser stort sett hele livet mitt. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker som har lært meg så utrolig mye om livet og om mennesker. Jeg er utdannet psykiatrisk sykepleier og har jobbet innen rus og psykiatri i over 20 år. Jeg er også pårørende til verdens fineste, snilleste person, han jeg skriver om i begynnelsen i innlegget. Dessverre sliter han i perioder med blandingsmisbruk og psykiske problemer. Da opplever han og vi som pårørende overdoser, vold, ulykker og sykdom. I de periodene savner jeg ham fryktelig mye, han er jo min beste venn, som forsvinner inn i en annen verden innimellom.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Greia er jo den at vi stort sett alle er pårørende. 

Nesten alle har noen i sin nærhet som sliter eller har hatt det strevsomt med noe. Eller så kan det være en selv som ikke har det helt bra. For det er jo sånn at sykdom, ulykker og hendelser skjer oss, og som oftest ser man ikke på en personen hvordan han eller hun har det.   

Jeg kan bli fryktelig irritert på mennesker. Det kan være de mest tullete ting jeg blir irritert over. Hvorfor bruker ikke dette mennesket munnbind på bussen? Hvorfor gjør den personen slik eller sånn? Så går jeg noen runder med meg selv. Jeg vet jo egentlig ikke noe om denne personen. Det kan jo være sånn at  denne personen har hatt Covid. Eller kanskje har lungekreft, eller kanskje sliter med sånn uhyggelig angst at det er umulig å bruke munnbind.  Det kan være så mye og jeg vet ingenting. Så tenker jeg litt til og kommer frem til at sånn er  det jo i alle møter med andre mennesker. Alle har jo sitt, sin historie som jeg ikke vet noe som helst om. Jeg får ikke gjort noe med de vonde, kaotiske eller fortvilende følelsene, eller hva personen enn bærer på. Men jeg kan møte alle med omsorg og respekt, og være ydmyk og snill.  Det er jo noe med at man ser som oftest ikke på en menneske hvordan han eller hun har det, eller dennes historie. Alle har sine opp- og nedturer i livet, uansett hvor vi befinner oss. Om det går opp eller ned så blir dagen som oftest bedre om vi møter hverandre med snillhet og omsorg.

Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about, Be kind — ALWAYS.