Har nå vært på Buividal (LAR medisin) en liten stund, og ikke brukt noe annet. Jeg fikk en mulighet til å prøve litt heroin. Jeg tenkte meg grundig og lenge om. Jeg føler meg jo ganske sterk for tiden så jeg fant en dårlig unnskyldning inni hodet mitt til å tilfredsstille rus tankene mine. Samtidig så hadde jeg ikke lyst på eller noe behov, men jeg så samtidig på det som en liten test. Jeg vet med meg selv at heroin er noe jeg sliter med, men samtidig så er jeg ikke avhengig lenger, og det var det jeg sleit med, at jeg måtte ha det for å være frisk. Og jeg følte at jeg var ganske ferdig med det, og føler enda.
Folie med heroin.
Jeg takket ja til det jeg vanligvis brukte. Jeg injiserte ikke, det var ikke en tanke engang. Sprøyter er jeg såå ferdig med. Før måtte alt skytes, syk tanke gang. Så det er virkelig stor fremgang? Nå legger jeg heller gledelig på folie, og det gjorde jeg. Jeg røyket frem og tilbake noen runder. Viste hva jeg kunne sette i gang, men jeg hadde hele tiden i hodet at bare denne folien, ikke mer etter det, jeg har troa. Smaken var veldig uvant nå, smaken av søppel og bittert. Heroin har en litt bitter smak i seg, hvis du tar litt på tung. Smaken blir man fort vant til, derimot lukta, lukta av typ kattetiss. Andre som er i rommet og ikke bruker, vil bare ut, langt vekk fra rommet. Uutholdelig lukt vil noen si. Sant nok, heroin er søppel, søppel dop!
Jeg unner ingen den onde sirkelen dop skaper. Du blir en levende død. Relasjoner og alt bare raser rundt deg. Men tilbake til sprekken…..
Jeg har nå røyket opp nesten alt, og jeg vet fra før at dette ikke gir meg noe. Jeg brukte det jo før som medisin for å være frisk. Og siden det var daglig så ble det en rutine i meg. Men i dag har jeg lært at jeg kan faktisk røyke uten å fortsette. Og det var en av mine største bekymringer. Hva om jeg aldri blir ferdig med det? Hva når rus suget kommer neste gang og jeg ruser meg også er det i gang igjen. Men jeg tror faktisk det kapitelet i livet er over nå. Jeg føler meg sååååå mye sterkere enn noen gang. Og rus har ingen kontroll over meg lenger. Det er for mye negativt med det, egentlig bare negativt. Jeg har ville ruset vekk følelser, tanker, og denne virkeligheten. Men jeg er klar for å takle hva enn som kommer. Og kommer ett rus sug i fremtiden, så vet jeg av erfaring, at ja jeg kan røyke engang og det går fint, men hva ga det meg. Var det verdt det? Neeeeeei!
Livet smiler og fremtiden er lys.
Jeg føler en ny styrke i meg selv. Og livet smiler!
Enda en dag på avrusning. Gud vet antall ganger jeg har vært her. Ligget på disse harde madrassene, rulla meg rundt i kramper. Slått og sparka i veggen. Svetta ut ett hav, og spydd magesyre i flere dager.
Jeg har prøvd flere medisiner og innleggelser, men jeg kan nå ærlig si at jeg ikke var helt klar for å slutte med rus de første gangene jeg var her. Jeg gjorde mer hva alle sa jeg burde gjøre. Og det endte mislykket selvfølgelig. Jeg var på avrusning til abstinensene begynte, altså ca. 12 timer. Når jeg hadde kjent på de et par minutter, så dro jeg. Ja jeg dro rett til Oslo. Så jeg tenker mine tidligere innleggelser teller nesten ikke. Jeg var ikke der jeg er nå i hodet. Hadde ikke opplevd nok dritt der ute enda…
Her sitter jeg på rommet mitt på ARA Bærum.
Jeg merker stor forskjell på de første innleggelsene og nå. Jeg er virkelig lei ruslivet og det som følger med. Før så ville jeg absolutt IKKE inn i LAR (legemiddelassistert rehabilitering), men de siste årene har jeg skjønt at jeg trenger en krykke. En krykke som kan hjelpe meg tilbake til ett rusfritt liv. Og den krykka er der til jeg føler meg sterk nok til å motstå heroin. Det høres sikkert kjempe lett ut å bare slutte. «Det er jo bare å ikke ta det», sier noen. Jajo det er riktig det, men for oss som har misbrukt lenge vi elsker og hater det. Og når man har vært rusfri en stund, så fortjener man å ruse seg litt. Men det er ikke noe som heter «litt». Du gir hele deg til den rusen. Kropp, sjel, tanker og liv. Den er så mektig og sterk! Så man lurer seg selv med å si bare 1 gang, men det går bare ikke. Da er man i gang igjen, og uker, måneder og år går. Abstinensene kommer etter 3 dager med heroin, så du kan jo tenke deg abstinensene når du har brukt i flere år.
Det har nå gått ca. 11 år hvor jeg har brukt heroin og sprøyter. Jeg er nå 30 år. Og meste partene av årene fra jeg var 19 år husker jeg ikke… Det er jo helt tragisk!!!
Men i en alder av 30, har jeg endelig følelse av at ruskarrieren min har tatt en ende. Jeg vil virkelig ikke ruse meg mer. Jeg har vært i helvete og der vil ikke jeg være. Dagene der består bare av rus, tullprat, og salg av rus.
Så jeg har tatt ett stort steg, ett steg som er både skummelt og bra. Jeg har nemlig begynt på en medisin som heter Buvidal (Depo LAR medisin) Den gjør altså at heroin ikke funker. Ikke helt sant det der, fordi man kan ruse seg på heroin, men det funker ikke så bra da med Buvidal i kroppen.
Buvidal, min nye krykke i livet.
Jeg er som sagt innlagt på dag 8. Jeg er kjempe fornøyd. Buvidalen funker bra på meg. Jeg har en plan når jeg kommer ut herfra. Jeg har virkelig vokst og er klar for å gå videre. Dette er SISTE gangen jeg er her!
Nå fikk jeg gåse hud mens jeg skrev det siste…
Men det er deilig å si at endelig har tro på MEG SELV!!!
Jeg er dyrere enn diamanter og mer verdt enn gull.
Den sorg jeg medfører er helt uten sammenligning.
Hvis du har bruk for meg eller lyst på meg, er jeg lett å finne. Jeg finnes overalt rundt deg på skoler og i by og bygd. Jeg bor sammen med di rike og lever side om side med de fattige.
Min makt er lidelse og avmakt. Prøv meg bare en gang og du vil se at du aldri kan slippe fri. Jeg vil være parat til neste gang du har brukt for meg, inntil du ikke kan slippe meg.
Til slutt vil jeg eie din sjel.
Brukte sprøytespisser. Foto R. Guddal
Når jeg først har deg vil du stjele og lyve.
Du vil gjøre hva som helst for å følge meg en gang til, en gang til og enda en gang. De forbrytelser du vil begå for min narkotiske sjarm, vil gjøre alt verdt det.
Du vil lyve for kvinnen som fødte deg og stjele fra din far.
Og når du ser hvor vondt det gjør dem og hvor triste de er, burde du bli trist. Men det gjør du ikke, for din moral og fornuft er berøvet.
Du trenger ingen Venner, kun de med penger!!!!!
Til slutt kan du være alene med meg- og KUN meg!
Jeg tar og tar til du ikke har mer og gi. Så naiv og ubevisst som du er, tror du at du får så mye igjen. Du er heldig om du er i live når jeg er ferdig med deg!
Så ta min hånd og la meg vise deg veien til HELVETE!!!!
Så hva tenker du nå? Etter å ha lest denne teksten.
Jeg tenker at jeg var heldigvis en av de heldige som kom meg ut av det, og jeg har livet i behold. Denne teksten treffer meg så langt inni hjerterota, den gjør meg vondt. Men fakta er at det er akkurat sånn narkotika gjør med deg. Det var sånn jeg hadde det, og det er sånn mange fremdeles har det. Men det er ikke alltid man ser dette selv før det er for sent.
Jeg har ett ønske om at du som leser dette, kan sette deg ned og tenke litt på hva som gjør DEG godt. Hva som gjør DEG glad! Og når du har funnet ut av det, så skriv det ned og gjør det!
Det er kanskje ikke bare jeg som merker på kropp og sinn at hverdagen blir litt lettere når man ser sola. Når det begynner å bli litt lysere ute på morgenen og litt lengre lyst på kvelden.
Merker du det og?
Jeg selv merker det veldig godt. Når det er mørkt når man reiser til jobb, og det er mørkt når du reiser hjem fra jobb så reagerer kroppen og sinnet mitt.
Jeg tenker mer enn vanlig(hvis det går) og jeg har lettere for å tenke mer mørkt og negativt. Jeg går lettere inn i en depresjon og den sitter lengre i. Jeg føler at jeg ikke får til noen ting og er udugelig.
Men så begynner solen å titte litt mer frem, og jeg kjenner det sagte men sikkert kjennes litt lysere ut. Jeg kjenner den mørke skyen letter litt, og jeg føler på litt mindre udugelighet. Men jeg som alle andre ble litt lurt her igjen denne uken her, det kom mer SNØ! Jeg kjente jeg ble frustrert over å måtte koste bilen for snø og starte bilen slik at det ble varmt.
Kjenner du deg igjen?
Men i dag sitter jeg her på kontoret og kjenner sola varmer litt. Det er faktisk ganske så fint å se ut vinduet nå, selv om det kom snø her om dagen.
For hvor vakkert er det ikke når du ser snøen på trærne og sola som lyser?
Jeg tenker at vi alle må bli litt flinkere til å sette pris på de bitte små tingene hver dag, så kanskje det ikke blir så stor forskjell på mørket og lyset.
Ja, livet er ikke en dans på roser og bare rosenrødt. Jeg husker jeg tenkte som liten at jeg gleder meg til å bli voksen, da kan jeg gjøre det jeg vil. Men nå som voksen hadde det vært deilig å kunne være barn for en dag, slippe alt man skal gjøre og uten bekymringer.
Dette er nok noe alle kan kjenne seg igjen i?
Det gjør jeg i hvert fall. Det siste året mitt har vært turbulent med masse følelser, depresjoner, mørke tanker og en total følelse av mislykkethet på alle arenaer. Følelsen av aldri å strekke til, eller være god nok til noe.
Ja, jeg følte jeg var mislykket og ikke god nok mamma. Det samme følte jeg ovenfor kollegaer siden jeg var sykemeldt og de hadde mer en nok å stri med på jobben. Der satt jeg hjemme etter å ha levert barna på skole og i barnehage, og følte meg mislykket og aldri god nok.
Jeg følte jeg sviktet alle og alt rundt meg, fordi jeg var deprimert og hadde mye mørke tanker.
Kanskje du kan kjenne deg igjen på den håpløsheten?
En ting vil jeg si til deg som har eller hatt det sånn, det blir faktisk lysere. Det kan ta tid, men det blir bedre. ALDRI gi opp!
Hva gjør du når du føler deg som verst?
Jeg gravde meg ned lengre og lengre ned i mørket, jeg var min verste fiende og kritikker. Jeg hadde aldri noe godt/fint og si om meg selv, men jeg var jævlig god på å fortelle meg selv hva jeg gjorde galt og hvor mislykket jeg var.
Hva gjorde jeg for å snu?
Etter en lang stund med 100% sykemelding begynte jeg å jobbe så smått igjen. Og den første dagen tilbake var helt jævlig, jeg tenkte kollegaene mine kom til å se ned på meg. Stille spørsmål, og dømme meg. Men gjorde de det?
Nei, de gjorde faktisk ikke det. Jeg ble møtt med “Velkommen tilbake lapp”, at det var koselig å få meg tilbake på jobb. Og den gleden jeg følte da, den var ubeskrivelig😊 Så nå er jeg tilbake 100% i jobb, og jeg ELSKER det. Det gir meg så utrolig mye mer enn hva jeg har tenkt over før.
Jeg digger mine fantastiske kollegaer som ser mennesker, og ikke dømmer. Jeg digger alle og enhver deltaker vi har, som deler av seg selv. Selv om de har det tøft, så kommer de på aktiviteter, ler, koser seg og de snakker😊
Ja, livet er en berg og dalbane. Og vi alle har/kommer til å oppleve det.
Jeg har alltid jobbet med mennesker og det måtte jeg fortsette med. Det er noe med å kunne være der for andre. Min utdannelse baserer seg stort sett på idrett og trening. Etter videregående var jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre videre, men jeg visste at jeg ville jobbe med mennesker og det skulle ha noe med idrett og trening og gjøre. Så jeg tok et semester med treningslære og bevegelseslære på Bali. En av de beste avgjørelsene jeg har gjort. Det var treningsundervisning omtrent hver dag og mye sosial omgang. Også den varmen da, helt fantastisk. Etter dette semesteret tok jeg en bachelor (tilbake i Norge), faglærerutdanning i kroppsøving og idrettsfag. Dette var like gøy, med mye trening og undervisning i spennende fag. Etter utdanningen jobbet jeg seks år i ungdomsskolen. Dette var noen fine år og jeg trivdes veldig godt med undervisning og planlegging av aktivitetsdager både sommer og vinter. Men etter seks år kjente jeg at jeg trengte forandring.
Jeg har alltid elsket å reise, så jeg bestemte meg for et år «Down under». Jeg skaffet meg et Working Holiday Visum i Australia og satte meg på flyet i januar 2020. Det var kanskje ikke det rette året? Jeg fikk ca. to måneder der nede før covid kom. Jeg hadde akkurat skaffet meg en jobb og akkurat flyttet inn i en leilighet, også tikket det inn en melding fra UD. Nå bør du reise hjem… Heldigvis var det vår og mye fint vær i Norge når jeg kom hjem igjen som lettet litt på humøret, selvfølelsen og selvtilliten, ellers hadde det nok vært en enda tøffere periode da jeg stod uten jobb i et par måneder i et nedstengt Norge. Jeg har vært innom litt forskjellige jobber siden da, men ingen av de var helt rett. Tidligere i år ble jeg tipset om noe som het «Lyset i Hverdagen». Jeg ble nysgjerrig og tok etter hvert kontakt med Ragnhild som for tiden faktisk trengte en til på laget. Det er jeg utrolig glad for! Fra første dag kjente jeg at dette var rett. Fantastiske kollegaer og herlige deltakere. En god blanding av aktivitetsdager, oppfølging av enkeltdeltakere og kontorarbeid. Nå er jeg jo bare litt over en uke gammel i Lyset, men allerede kjenner jeg på følelsen av å være til nytte for andre. Jeg digger måten de jobber på – at man er tilgjengelig for deltakerne uansett hva det måtte være de lurer på eller hva de trenger hjelp til. Det er en sjelden vare for denne gruppen mennesker.
Jeg gleder meg til fortsettelsen i Lyset i Hverdagen!
Har ikke tall lenger, for hvor mange ganger vi har vært igjennom dette. Jeg skriver vi for jeg er en såkalt medavhengig. Fortvilelsen og maktesløsheten melder seg hver gang. Men helt ærlig, ikke like mye som før.
Da har vi hatt ett par år med pandemi, den er på langt nær ferdig. Men samfunnet har åpnet, takk og lov for det. Så hvordan har det vært å starte i en jobb midt i en pandemi? Det har vært litt spesielt siden det var så mye restriksjoner og nedstengt. Jeg startet i denne jobben og det skulle være aktivitetstilbud for mennesker som har sine utfordringer. Men det fikk vi ikke lov til pga pandemi, det førte til stort sett en til en møter. På en måte så syntes jeg det var bra, siden man får bygget en annen type relasjon til menneskene man møter. Men samtidig synd siden man ikke får gjennomført jobben man egentlig skal gjøre.
Jo nærmere man kom sommer og sol, så åpnet samfunnet litt igjen.. Det var lov å reise utenlands og så klart alle ville det etter 1 år med pandemi…. Så kom høsten igjen og hva skjedde? Jo, det ble stengt ned igjen, fordi mange bare måtte utenlands og dra meg seg en ny type variant covid hjem….. Så da var det tilbake til stengt samfunn da, og hvordan skal man kunne klare å utføre jobben sin med mennesker som allerede har det tøft? Tilbake til en til en møter da. Prøve å gjøre så godt man kan, og nei det var ikke alltid lett. Jeg som jobber med disse menneske gikk/går jo med en konstant tanke om gjør jeg nok? Forstår de at jeg bare vil prøve å hjelpe dem? Stilte jeg de riktige spørsmålene i den samtalen? Osv osv. Nei det har ikke vært lett å prøve å hjelpe disse flotte menneskene som allerede har en ganske så tøff hverdag gjennom en pandemi..
Men endelig nå så er samfunnet åpnet og det er bare anbefalinger man hører om nå.. Det har gjort at jeg og mine kollegaer endelig kan ha aktiviteter to ganger i uken med disse fine menneskene. Vi går på turer, vi spiller, vi griller og koser oss og bygger endelig opp en god gruppe med flotte mennesker. Endelig etter 1,5 år i jobben min får jeg endelig lov til å utføre jobben jeg har hatt beskrevet siden jeg startet.
Men etter en liten stund med å få lov til å gjennomføre jobben og aktivitetene man skulle tror du ikke jaggu meg det kommer Covid i hus hos meg…… Den følelsen når man en etter en fikk covid og den satt seg…. 3 uker med covid på meg selv og unger… Jeg var så lei, jeg hadde så dårlig samvittighet ovenfor mine kollegaer og deltakere.. Jeg gikk rett i kjellerne, sånn skikkelig! Jeg ville egentlig bare bli borte, det reiv meg helt i filler… Det eneste jeg så hver eneste dag og natt var bare mørkt, jeg tenkte at dette blir jo ikke bra..
Men endelig etter 3 uker så var jeg tilbake på jobb, og det var såå utrolig deilig! Det beste som har skjedd på lang tid. Nå er jeg tilbake og klar for aktiviteter og gjøre jobben min som jeg skal (uten sykdom)… Og når man kommer tilbake på plassen sin på kontoret så har disse flotte kollegaene mine lagt en lapp hvor det står «Velkommen tilbake go`jenta», det var en så utrolig god følelse ? Ja inni meg gråt jeg en liten skvett av gledes tårer?
Ble så glad!
Dere er en så flott gjeng kollegaer og deltakere? Så tusen takk for at jeg fortsatt får være en del av teamet?
Jeg veit ikke om min historie er veldig spennende, men det er i hvert fall store kontraster fra der jeg startet i arbeidslivet til der jeg er i arbeidslivet nå. Da det kom til å ta det berømte valget om hva man skulle bli når man ble stor etter ungdomsskolen, var det og jobbe med mennesker ikke engang i tankene mine. Jeg var ganske skolelei, så det å gå 3 år til på skole for så å studere fristet heller ikke noe særlig. Sommeren før jeg skulle ta valget om hvor jeg skulle gå på videregående hadde jeg min første sommerjobb i ett lokalt blikkenslager og taktekker firma. Det var noe jeg da syns var fint fordi det var en aktiv jobb, hvor jeg som en ganske aktiv og rastløs ungdom fikk brukt opp litt energi i løpet av dagen. Pluss at jeg syns det var kult å henge med de litt eldre gutta som jobbet der, og hvor man fikk pratet litt, ja la oss kalle det «gutteprat». Det at jeg hadde hatt denne sommerjobben gjorde vel at det å gå yrkesfag var det som fristet mest, bare 2 år med praktisk skole for så å starte å tjene penger i lærlingtida. I tillegg var det noen kamerater av meg som skulle samme skolen som det var yrkesfag.
Da vi kom som så langt at vi skulle begynne viste deg seg at skolen jeg skulle begynne på var i en gammal filt fabrikk, og ble med det også kalt «filten». Skolen var en del av Åssiden videregående, men var separert fra hovedskolen og lå for seg selv nærmere Drammen. Det hører med til historien at jeg er fra Hokksund, og at dette var nærmeste skole for meg med den linjen som da het teknisk byggfag. Skolen var ikke bare gammel, men den var sliten for å si det mildt, det var også for det meste bare gutter som gikk yrkesfag på den tiden. Mange av gutta var nok også som meg skolelei, men mange var nok heller ikke så interessert i byggfag heller. Dette bidro til at miljøet på skolen ble så bra, Åssiden videregående skole er en stor skole med mange elever fra forskjellige land. Det var mange innvandrere som gikk på skolen, som det selvfølgelig ikke er noe galt med, men det det ble fort kultur krasj. Du kan tenke deg en skole med mange skoleleie tenåringsgutter med liten interesse for skolen og lærere som, vel la oss bare si at jeg har hatt bedre lærere.
Det var et hardt miljø på skolen, men jeg kom med igjennom og var klar for å begynne i lære som blikkenslager. Tidlig i lærlingtiden begynte jeg å slite med senebetennelser, noe som skulle vise seg og ikke bli så mye bedre med årene. Jeg fullførte lærlingtiden og jobbet noen år etter det også før det sa stopp på grunn av kroppen, og etter hvert måtte jeg begynne å tenke omskolering. Jeg hadde en stemor på den tiden som var vernepleier, så det var vel litt av grunnene til at jeg fikk tanker om å bli vernepleier. I tillegg hadde jeg blitt noen år eldre og følte meg mer moden og klar for og kunne ha et yrke hvor man jobbet med mennesker. Jeg hadde også i tankene og kanskje bli lærer, men slo det fra meg etter en liten stund. Da jeg hadde bestemt meg for å søke på vernepleien var det ikke bare å søke. Når man kun har gått 2 år yrkesfag mangler man fag for å få generell studiekompetanse, så da måtte man tilbake på skolebenken på voksenopplæringen. Nå kunne man angre på at man ikke tok det påbyggingsåret for å få studiekompetanse etter 2 år på yrkesfag, men samtidig var det nyttig for meg med de årene først for å ta opp fag for å forberede meg på videre studier.
Da jeg skulle søke på høyskole hadde jeg egentlig et håp om å gå på høgskolen i Oslo og Akershus, men det gikk akkurat ikke på grunn av at karakterene ikke var bra nok. Jeg endte opp med å komme inn på Høyskolen i Lillehammer, og pakket sakene mine og flyttet dit. Det er et valg jeg aldri kommer til å angre på. Selv om jeg var nesten 10 år eldre enn de yngste som begynte å studere, var det et stort aldersspenn i kullet jeg studerte sammen med. Mine 3 år på Lillehammer var helt topp, og miljøforandringen av å flytte fra Hokksund gjorde meg godt. Studie pushet meg også ut av komfortsonen, gjorde meg mer selvsikker, trygg på meg selv og bedre rustet for å begynne og jobbe med mennesker.
At jeg havnet i rusfeltet etter jeg var med studie var ikke tilfeldig, jeg hadde tenkt på dette allerede før jeg begynte å studere. Jeg hadde hørt at det å jobbe i rus og psykiatri kunne være tungt, trist og det var ofte tilbakefall. Dette gjorde meg egentlig mer nysgjerrig, og jeg ville finne ut hvordan det egentlig var. I min 3 praksis på siste året på vernepleien fikk jeg mitt første møte med rusfeltet på Tyrilihaugen i Lillehammer. Der fikk jeg se hvor komplekst avhengighet kan være, hvor mange faktorer som spiller inn og hvor avgjørende det er å jobbe med motivasjon for og få til endring. Jeg fikk også se hvor viktig relasjon er og det og kunne oppleve mestring i noe kanskje for første gang i livet, er for å gjøre endringer som på sikt kan bidra til at man holder seg rusfri.
I Lyset i hverdagen er det alltid fullfart med aktiviteter. Her er jeg på skøyter med gjengen.
Praksisen min på Tyrili bekreftet at det var i rusfeltet jeg vil jobbe, og at jeg kanskje også hadde noe å bidra med der også. Etter studie fikk jeg på jobb i døgnbehandling rus på ARA Tyrifjord, som seinere blei ARA Konnerud. Der jobbet jeg som behandler, miljøterapeut, gruppeleder og medisinansvarlig. Gjennom de 3,5 årene jeg jobbet i døgnbehandling har jeg lært mye om avhengighet, endring, motivasjon og ikke minst relasjon. Jeg har lært at tålmodighet, og det å møte mennesker der de er i livet er avgjørende for å få til endring. Jeg har også tatt med meg en del verktøy/teknikker som jeg har hatt godt brukt for.
Jeg har i dag etter en liten tur innom jobb i kommunal bolig, kommet til en fantastisk arbeidsplass. Jeg er fortsatt i rusfeltet og i Lyset i hverdagen er vi en dyktig gjeng som brenner for faget, og med ulik bakgrunn og kompetanse, er vi rustet for å hjelpe deltakerne våre med og bedre sin livskvalitet. Vi er fleksible, løsningsorienterte, og vi har mulighet til å være tilgjengelig på en helt annen måte enn andre instanser bundet av firkantede rammer og regler. Ikke minst kanskje det beste jeg veit har vi mulighet til å bygge relasjoner gjennom aktivitet, og la deltakerne våre utfordre seg selv og oppleve mestring sammen som gruppe gjennom ulike aktiviteter.
Det aldri for seint å begynne på nytt.
I dag er jeg som dere kan lese langt unna der jeg startet i arbeidslivet, og jeg har rukket å få noen år innenfor min nye yrkesretning. Selv om jeg begynte i bygge bransjen, har jeg tatt med mye fra den delen av livet mitt med meg videre. I bygge bransjen la jeg grunnlaget for flere av de verdiene jeg har tatt med meg videre i arbeidslivet. Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre en god jobb, jeg har alltid verdsatt det å komme når man skal og å være pliktoppfyllende. Jeg har møtt mange forskjellige mennesker i min tid i byggebransjen, jeg har måtte samarbeide med flere av dem, jeg har måttet jobbe alene og jeg har måttet være løsningsorientert. Det at jeg har en litt annen bakgrunn enn at jeg har kommet rett fra skolebenken, gjør også at det er enklere å bygge relasjoner til enkelte mennesker. Det var min historie om hvordan jeg endte opp som vernepleier, og som dere kanskje leste fra den så avslutter jeg med klisjeen om at det aldri for seint å begynne på nytt.
Det er jo ikke et nytt begrep, den «utvidede» familien eller den «andre» familien, men hvem er det for deg?
Jeg vet veldig godt hvem det er for meg. For i løpet av et år har jeg ca. 2305 timer til å bruke på «fritid» og jeg bruker 1950 timer på jobb eller mer. Så for meg er nemlig mine kollegaer, min «utvidede» familie, for jeg tilbringer en så stor del av livet mitt sammen med dem. Den familien som møter meg hver dag på jobb. Enten jeg har en god eller dårlig dag så er de der. De heier meg frem når jeg står med møkk til øra, de gir meg et tupp bak når jeg må skjerpe meg, de tåler at jeg ikke alltid er den beste utgaven av meg selv og de har en genuin forståelse av at vi er et felles TEAM som skal heie hverandre frem. Jeg er så heldig at jeg har fire fantastiske kollegaer i Lyset i hverdagen. Det er Fredrik, Birgitte, Cathrine og Kim. Og ikke bare har jeg disse flotte kollegaene, men jeg har også en fantastisk gjeng på NAV Bærum som jeg er utrolig stolte av å ha som kollegaer.
Cathrine, Kim, Birgitte og Fredrik, herlig gjeng.
Vet du egentlig hva TEAM står for? Det er kanskje noe vi alle burde kunne. Så til deg som ikke vet det. T-E-A-M står for, TOGETHER EVERYONE ACHIEVES MORE. Og det er noe sant i det, for som vi sier i Lyset i hverdagen #sammenklarervisåmyemer. Flere hoder tenker bedre enn ett og når du har så flinke folk med deg på lag som det jeg har er det en gavepakke. De tenker alltid først på deltakerne våre og de er ALLTID løsningsorienterte når vi møter hindringer på vår vei. Så kreativiteten skal det ikke stå på. Selv om jeg må si at det er noen ganger kreativiteten kanskje strekker seg litt lang, men hva så…. Vi lever bare en gang og vi må jo utfordre disse firkantede boksene innimellom. Men når vi dundrer disse firkantene om til sirkler, triangler eller annet så er det med en kombinasjon av faglig kompetanse, erfaring, fornuft og empati. Og da tenker jeg at summen av disse blir godt innovativt arbeid.
Men over til noe helt annet, hvordan er det å jobbe med disse folka?
For sant skal jo sies, at det er et show fra morgen til kveld, med mye latter. Det er stort sett Kim som ankommer jobb først. Kim er han rolige, snille fyren som alltid fikser og stiller opp. Det er liksom aldri noe «fuss» med Kim. Han er bare snill tvers igjennom. Men han har alltid et smil på lur. Så ankommer Fredrik og Birgitte ganske likt tror jeg. Birgitte i sine fargerike klær og brede smil om munnen. Birgitte er ei jente med ben i nesa og mange gode refleksjoner. Og hun setter pris på så mange ting som mange av oss overser i hverdagen. Derfor er det fint å dele kontor med Birgitte, for ikke bare får man ulike fargekombinasjoner daglig. Men man blir minnet på hvorfor det er så vakkert å leve. Og i tillegg er hun flink til å stille meg all verdens spørsmål så jeg må vri hjernebarken og det er sunt. Så når hun er ferdig med spørsmålene sørger hun for en liten tøy og bøy før vi fortsetter å dundre løs på tastaturet.
Så er det Fredrik, han er en god kombinasjon av flere ting. Først og fremst en apekatt som elsker å dra noen spøker eller slenge med leppa. Så her er det bare å ta imot det som måtte komme. Det er noen ganger at jeg må ærlig innrømme at jeg skjønner ikke hvor han får det fra, men man kan dø av latter. Så når det er tøft på jobb, er Fredrik sine kommentarer et friskt pust for å lette trykket. Det som er så bra med Fredrik er at han i neste øyeblikk er «dønn» seriøs og meget reflektert. En kombinasjon jeg setter stor pris på.
I Lyset er vi veldig opptatt av mat og glad i mat. Det er her Cathrine kommer inn. Hun disker opp med lunsj uten at vi er klar over det. Hun vet rett og slett ikke hva godt hun skal gjøre for de hun møter på sin vei, og i tillegg er hun alltid blid. Det som er veldig festlig er at Cathrine også kan å slenge med leppa, så spesielt Fredrik får høre det i retur. Kommentarer kan komme som, – har du stått opp med feil bein i dag Fredrik, eller har du ikke stått opp med noen bein i det hele tatt? Eller en annen kommentar som kom som et lyn fra klar himmel. Det gjorde det nok også for malergruppen som satt stille og rolig i sine egne tanker når det kommer svevende en kommentar gjennom gangen.
Hvorfor er du så sur da, har det ikke blitt noe på deg i det siste eller…. Konsekvensen ble en lukket dør inn til malergruppen, men mye latter internt hos oss.
Som dere skjønner er dette en god mix av utrolig flinke, morsomme, faglig sterke folk som er mye bedre enn meg. For jeg er nemlig så heldig at jeg har fått ansatt folk som kan mer enn meg og utfyller mine «feil og mangler». For det er på denne måten vi alle sammen som et team kan strekke oss mot himmelen!
Jeg er så takknemlig for min «andre» familie, you all rock my world!
